Reisebrev LEA

Reisebrev LEA

Ship O'hoi

Her finner du reisebrev fra vår lange seiltur Atlanterhavet rundt 2015/16

hjemmeside for turen:
www.sylea.no

Atlanterhavet mot øst

Atlanterhavet #2Posted by anne Thu, June 23, 2016 12:10:16


Azorene 24.mai i det herrens år tyvesektsen. Den gamle gubben i seilbåten med belgisk flagg snur seg mot nabo båten med det norske flagget og sier til damen i cockpit:

« we wondered about one thing and have discussed it on our boat ?»

« what???»

« yeah you know, there’s only women on your boat. Is there no skipper on board??»

Hvorpå damen i båten med det norske flagget tar et lite kvantesteg over ripen, lander bestemt i fiendens cockpit. Før gubben får tenkt seg om har hun et fast grep om livet på han, vipper han lett over ripen og holder fast i beina på han slik at hodet såvidt er over vann.

« don’t really understand your STUPID question. Please ask again” she says while lowering him into the filthy marina water

While lifting him up barely above water, he is asked again to ANSWER!!!!

Uff, nei det var ikke akkurat slik. Det ble mer et «blikk som sa «hvor dum er du egentlig din gamle fis!» og så forklarte jeg han at JA Lea har absolutt skipper og det er en DAME ditt brød.

Sånn er det altså i 2016......sukk. Men; who cares really. Det er desverre ikke bare gamle gubber som spør. Fikk samme spørsmål av en fyr fra Norge i BVI. Han hadde akkurat fløyet over for å være crew på en båt hjem. Han lurte på om vi jenter i LEA kunne takle den utfordringen det er å seile Atlanteren «the hard way». Da måtte jeg spørre han om hvor mange hav han har krysset og parkerte han grundig der og da.

Vi har vært ydmyke for den utfordingen det er å seile til Azorene. Som seilere og menneske. Det har vært mye grubling siste måneden før avreise fra BVI. Å krysse Atlanteren vest mot øst er statistisk mer utfordrende med tanke på vær. Jeg er helt ærlig og sier rett frem at dette gledet jeg meg ikke til.

Vi er godt innkjørte ombord, har seilt mye hav siste året. Vi har kjent mye på vær og sjø. Båten er tipp topp og vi er godt rustet på alle måter. Jeg vet at vi takler det som kommer på best mulig måte. Men, jeg ønsket meg ikke drittvær, og det er ingen garantier.

Men som Astrid Lindgren sier så klokt:

« Iblant måste man gjøra saker man inte vågar

annars er man ingen manniska

utan bara en liten lort»



Vi hadde Chris Tibbs med på laget, han er professionell værruter og har seilt en rundt 250 000 nm. Med satelitt telefon og pc ombord så kunne vi laste ned værmeldinger og ha kontroll på det som måtte komme.

En hel gjeng med skandinavere la ut på samme tid. «Vikinga Racet» ble det kalt. Kjempebra tiltak hvor vi holdt kontakten hver dag gjennom mail. Alle sendte posisjon og vær til en av båtene som igjen sendte ut en samlet mail. Veldig kjekt å følge med alle, og den lille regattafølelsen kom tilbake! Roger i Wanderlust, Friskus og Lea dro fra BVI og resten i fra Antigua. Det ble en utrolig kjekk gjenforening med alle på Horta!

Og jeg kan si deg en ting: det var ingen som følte seg som en «lort» da vi skimtet Faial i horisonten.

Nå hadde vi gjort det igjen, Lea jentene har tilbakelagt nok et flott Atlanterhavskryss! Ingen skade på verken mannskap eller båt. Vi har hatt det bra ombord og ryktene på kaien i Horta sa at været har ikke vært så bra på mange år. Det vil si; det gikk fort! Vi brukte 16 dager. Vi hadde vind fra 2-18 ms, vindretning fra skarp kryss til platt lens. Men 90% av tiden med vinden inn styrbord og hadde mange dager med helt konge seiling!


Lavtrykkene dundret innover Azorene etter vi var kommet frem. Vi hadde fra før bestemt oss for å tilbringe noen uker på Azorene. Se de ulike øyene og ta livet med ro. Jeg skulle reise på jobb i slutten av mai, og vi var enig i å ikke stresse avgårde til Irland. Mye bedre å la været bestemme. Det passet igrunnen fint. Vi dro ikke fra Horta engang. Tjoret oss fast i kaien og koste oss på den vakre øyen Faial. Gikk turer og fant frem joggeskoene igjen.

Vi nøt billige priser og hadde det superkjekt sammen med mange andre seilere, og spesielt Vildensky med verdens fire skjønneste gutter ombord. Disse gutta er helt spesiell og vi digger de!

Den 27.mai var det på tide for «gamleskipperen» å fly til Norge. Lea, Vildensky og Malot kastet loss og hold følge hele veien til Irland. 8 dager og 8 timer senere lå de til kai i Kinsale. Uforskammet vel gjennomført uten «gamlo». Jeg synes de kunne løyet litt og sagt det var noe dritt uten meg. Men, de er blitt hardbarka havseilere og du skal ikke se bortifra at jeg er blitt en ussel fokkeslask når jeg mønstrer på i Dublin neste uke.

Planen nå: vi seiler siste strekket hjem. Dublin-Caledonia/Skottland- Orkenøyene- Shetland- Utvær- Bergen. Satser på å seile inn Vågen 6-7 juli.

Rapportene fra Irland er kaldt og vått, men knallkos i kollektiv med Vildensky!

Her er loggen fra havet:


Mot Asorene 1,døgn

Lørdag 30.4.2016 kl 1200

Posisjon: N 19.52.9 W 62.45.5

COG: 40-70 grader

SOG 5-7 kn

Vind: 6 ms fra 130-150 grader

Utseilt distanse siste døgn: 139 nm (23 timer)

Distanse igjen til Horta: 2084

Vær: squalls, lyn og torden. 25 grader

Da er vi i gang! 50 minutter etter skjema løftet vi anker og satt kursen mot Asorene. Ingen hornmusikk og heiarop, ingen kjente i bukten som kunne vinke oss av gårde. «Grace» (Norsk) dro et par timer før oss, vi har enda ikke tatt de igjen… Men like greit uten hurrarop denne gangen, jeg kjenner en stor sorg og forferdelse over helikopterulykken i Bergen og har surret mye på det utover dagen og natten. «Ka e det egentlig vi holder på med» kom det fra Reidun i går kveld. Squallsene uler rundt båten, det er beksvart og vi går natten i møte på havet. Vi er helt i startgropen på et enormt svært havstrekk. Muttens aleine. «Nei, jeg tenkte akkurat det samme « sa jeg.

Det er sånn første dagen. Må få rytmen i kroppen, havet under huden og saltsmak i munnen. Sette sjøbein og la magen ramle på plass så blir det helt konge! I morgen starter resten av gjengen, da blir det daglig oppdaterig med Camilla i Anorak som sambands sentral. Helt topp. Dagens værmelding fra Chris melder om squalls (regn og vindbyger) vind 8-10 ms. Det har øst ned i hele morges, vi satte opp kalesjen og nå er det bare fryd og gammen i cockpit. Klara vindror har styrt skuten ganske så bra gjennom natten og formiddagen. Vi holder kurs omtrent rett på Horta enn så lenge

Jeg synes det var bikkjekaldt på nattevakt, sjekket temperaturen, den viste 25 grader…….

Mot Asorene 2.døgn

Søndag 1.5.2016 kl 1200

Posisjon: N 21.42.9 W 61.52.5

COG: 40-70 grader

SOG 6 kn

Vind: 6 ms fra NE

Utseilt distanse siste døgn:

Distanse igjen til Horta:

Vær: lettskyet

I går bøttet det ned store deler av dagen. Det blir fuktig og vått selv under kalesjen. Vinden snudde på nordøst og vi holdt en nordlig kurs store deler av dagen og natten. På et tidspunkt kom vinden fra alle veier og vi prøve å seile med, litt rotadag på sjøen. Torden og lyn kom ubehagelig nærmt på kvelden. I dag skinner solen gjennom et lett skydekke og de blåser 8ms enn så lenge fra nordøst. Vi har alt av duk ute og håper på god progresjon dette døgnet.

Vi er ennå på «amøbe stadiet». I alle kriker og kroker ligger det havseilere og sover. En stakkar som passer butikken og resten ligger strødd og sover. Vi seiler og sover, og spiser litt. Laget til enkel middager før avreise for de to første dagene, sjakktrekk! Det gjelder å finne seg godplassen i cockpit, den på le benk slik at du ikke må klamre deg fast i nedoverbakke. Er du så dum at du går på do, så vips har den amøben som steinsov på dørken i sted tryllet seg opp i godplassen din. I dag er det første mai, lurer på om vi skal gå i tog på fremre dekk. Må kanskje øve oss på det hvis ikke vi rekker frem til Asorene før 17 mai……

I dag er resten av flåten i gang fra Antigua, Vikinga Race is on!



Mot Asorene 3.døgn

Mandag 2.5.2016 kl 1200 UTC -4

Posisjon: N 23.41.2 W 61.56.5

COG: 10-30 grader

SOG 5 kn

Vind: 4-6 ms fra NE

Utseilt distanse siste døgn: 122

Distanse igjen til Horta: 1915

Vær: sol, 26 grader. Sjø: 23 grader, bølger 1-1.5m

Tredje døgn på havet, ting begynner å gå seg til. Hadde en drømmedag på havet i går og i dag ser likedan ut. Det er deilig med fin bris og rolig sjø, MEN det gir redusert fart og dermed flere dager på havet totalt. Uansett, vi nyter det! Vinden er mer nordlig enn meldt og blåser fra NE, noe som gir oss en nordlig kurs enn så lenge. Lea havseilerbande har delt seg i to lag, Erin og Lene har 6-12 vakten og Reidun og Anne 12-6 vakten. Sånn går det døgnet igjennom og dette fungerte fint på Atlanterhavskrysset i november. Vi roterer gjerne litt på vaktene underveis. Reidun og jeg har kjørt annenhver natt med 2 timer på og 2 av, det vil si at den ene natten har man bare to timer vakt, det gir mer søvn. I natt var jeg heldig og har fått mye søvn. Men, ble vekket i tretiden av en ivrig stemme: Anne, se her!!! Du må våkne!! Jeg for opp og ble bedt om å se ut i horisonten. Øst for oss så vi en «ildkule» stige opp av havet. Hva i all verden? En nødrakett?? Brann?? Kan vi redde noen her????Frem med kikkerten…….ser ingen bevegelse eller flammer.

Det var søren meg månen på vei opp over horisonten, knall rød som en ildkule, helt rått. Vi lo litt av det. I natt prøvde vi jammen santen å redde månen….. Har ellers hatt en del båter forbi siste døgnet, mang store lastebåter stappet med containere på vei østover. Roger i Wanderlust lå 30 nm vest for oss i går. Med sine 27 fot bruker han nok mer tid til Asorene enn oss.

I går hadde vi turens første «funky» middag. Noen koteletter på overtid ble stekt til middag……laget under tvil. Gamlingene kastet koteletten på sjøen mens ungdommene bøttet i seg. Ingen ble syke. I dag er det dags for å bruke noen kjøttdeiger som skriker på oppmerksomhet i kjøleskapet……. Frysen er ellers full med en 12-14 frosne middager så vi lider ingen nød.

Snakkes

Mot Asorene 4.døgn

Tirsdag 3.5.2016 kl 1200 UTC -4

Posisjon: N 25.31.1 W 61.54.9

COG: 020-040 grader

SOG : 5 knop

Vind: 5 ms NE

Utseilt distanse siste døgn: 113

Utseilt distanse totalt fra BVI: 502

Distanse igjen til Horta: 1852

Vær: sol, 26 grader. Sjø: 23 grader, bølger 1-1.5m

Vi ligger midt i et belte med lite vind, i går gikk det sakte gitt! Vinden er NE og vi seiler skarpt for å holde oss mer nord enn vest, men det gir dårligere fart. Aller helst vil vi holde NE kurs, men det kommer. I følge meteorologen skal vinden dreie ut på kvelden i dag og gi oss en mer ESE vindretning. I natt ble det en stund helt vindstille og jernhesten måtte til en times tid før brisen kom tilbake. Her gjelder det å være tålmodig! Vi har vel 400 liter diesel om bord og halvparten ryker med til et par timers lading hver dag, resten får bli til fremdrift. Vi ønsker ikke blåse av diesel enda, kan bli mer stille underveis.

Solcellene bøtter energi på batteriene når solen er fremme, men det holder ikke til 24 timers drift av båten. Natten er lang og vi holder kartplotteren i gang. Så er det kjøleboks og fryser så en 8-9 amp i timen går med. Holder massevis på svai men vi må lade med motor på havseilas. Et par timer på kvelden som gir oss nok strøm gjennom natten. Note to self: større batteribank neste gang!


Det går uansett fremover. En fantastisk dag i går, sakte duving av båten fra dønningene. Det er bare å benke seg i cockpit med en bok og kose seg hele dagen. Erin slo til med en super pizza til middag. Et par flygefisk har endt sine dager på dekk, og vi har snart tatt knekken på de 20 fluene som ikke har begått selvmord med å ta seg en flygetur underveis. Kan tenke meg følelsen den har når den har tatt av fra dekk og ser bare hav og Lea forsvinne i horisonten…..WTF!!!» tror ikke en flue klarer å nå oss igjen så lett. Resten henger klistret på fluepapiret til spott og spe.

En av de aller heftigste opplevelsene over Atlanteren sist var de utrolig og mange drømmene alle hadde underveis. Hver gang noen våknet var standarden: «Gu’ kor eg har drømt». Syke drømmer, rare drømmer og ikke minst drømmer hver eneste gang man sov. Helt vilt. Nå er vi der igjen.

En ny dag på havet, solen skinner og det er lett bris. Vi klamrer oss til en nordlig kurs og håper vinden dreier som avtalt slik a vi er fremme på Asorene før…..jul

Mot Asorene 5.døgn

Tirsdag 4.5.2016 kl 1200 UTC -4

Posisjon: N 27.02.73 W 60.55.68

COG: 38 grader

SOG :4.5 knop

Vind: 5 ms

Utseilt distanse siste døgn: 113

Utseilt distanse totalt fra BVI: 616

Distanse igjen til Horta: 1758

Vær: sol, 26 grader. Sjø: 23 grader, bølger 1-1.5m

I natt måtte vi omsider starte jernhesten og få litt fart i skuta. Vinden døde og seilene slo og vi drev sakte fremover. Nå har vi vært tålmodige og seilt sakte siste dagene, på tide med litt fremdrift.. Den gode nyheten er at vinden har dreiet en 30 grader mot øst og den lille seilingen vi har gjort siste 12 timene har vært med kurs rett mot Asorene. Innimellom har vinden kommet og med 5 knops fart i skuten har vi følelsen av fly etter flere dager med skikkelig sneglefart……. Hadde en seilbåt ute på babord side i natt, så kun tricoloren i mørket men ingen utsag på AIS. Lurer på hvem det er? Skal laste ned oversikten fra Anorak over alle båtene om en stund. Kanskje en av «våre»?

Vi har også kastet oss i havet i dag. Det er bikiniseilas cockpit, 26 grader og 24 grader i sjøen. Sjøen har en vanvittig blåfarge, helt magisk. Lang line med blåse etter båten og minst 1 person igjen om bord og så er det bare å kaste seg uti. Vanvittig deilig…..og litt spooky. Det er 6000 meter ned under oss og det bor store dyr i havet her. I går bikket vi 500 nm, en god grunn til feiring! Det ble lakris og popcorn og filmkveld i cockpit. Pirates of the Caribbean nr 3.

Dag er et onsdag og en god grunn til ekstra kos. Skipperen skal stå med grytene og lage lunsjbestilling på fleskepannekake. Vi har det fint! Benytter de rolige dagene til å gjøre masse kjekke ting som en ikke orker når alt er bare råkkenråll rundt oss. Snart kommer ny værmelding fra Chris Tibbs tikkende inn, spent på hva de neste dagene bringer av vind. Nå har vi akkurat heit seilt igjen og tikker av gårde nordøst i 4-5 knop.

Vi snakkes!

Mot Asorene 6.døgn

Onsdag 5.5.2016 kl 1200 UTC -4

Posisjon: N 28.52.1 W 58.57.9

COG: 50-70 grader

SOG : 7-8 knop

Vind: 9-12 ms

Utseilt distanse siste døgn: 158

Utseilt distanse totalt fra BVI: 771

Distanse igjen til Horta: 1613

Vær: sol, 25 grader. Sjø: 23 grader, bølger en del større enn i går…

I går var en skikkelig fin dag, bading, pannekaker til lunsj og besøk av en stor flokk delfiner. Lite vind og rolig sjø. Chris meldte om mer og stabil vind utover kvelden, og den kom, litt mer enn meldt. 8-10 ms utover kvelden og i natt dro det seg tl med 11-12 ms med kast på 14ms. Brå overgang etter late dager med flatt hav. Sjøen ble mer rotete og bølger fra siden, det er bare å holde seg fast. Har revet godt ned og prøver å gjøre de så behagelig om bord som mulig. Vi har fått fart på skuten og det er bra 7-8 knop i snitt siste halve døgnet og det spiser mil! Har nå kurs rett på Asorene, legger oss 10 mot nord etter råd fra Chris for å ikke havne midt i et høytrykk over helgen.

Når LEA vipper over 7knops fart forteller kartplotteren oss at vi vil nå Asorene 17 mai……vi får se.I dag skal hele mannskapet levere inn sin tippekupong på ETA Horta, må finne på en grisebra premie til vinneren. Vi benker oss fast i cockpit, jeg har funnet en gromplass på dørken med saccosekken og en god bok og nyter frivakten mens LEA danser over bølgene og vi kjenner at ja nå er vi på havseilas!

Mot Asorene 7.døgn

Fredag 6.5.2016 kl 1200 UTC -4

Posisjon: N 31.00.02 W 56.53.1

COG: 50-70 grader

SOG : 7-8 knop

Vind: 9-12 ms, 14-15 i kastene

Utseilt distanse siste døgn: 171!!

Utseilt distanse totalt fra BVI: 942 nm

Distanse igjen til Horta: 1459

Vær: sol, 25 grader. Sjø: 23 grader, bølger enda en del større enn i går…

Det er jammen godt jeg skriver skippers logg hver dag for å holde styr på dagene. Men selv da er forvirringen lett til stede. Trodde det var onsdag i går jeg, jammen santen var det torsdag. Det betyr at i dag er det fredag og vi har vært på havet i en uke. Vi er i grunnen allerede klar for ankerdram i Horta, men kartet viser at vi snart er halveis så vi må nok smøre oss med tålmodighet. Siste døgn har vi satt ny rekord: 171 nm tilbakelagt og det er bra. Men jammen jobber vi for det også. Det har blåst en del og da blir det en del sjø. Mye vind i går, litt roligere i natt (9-10ms) og så durte det på med 12-13 ms i hele formiddag. Jentene har styrt LEA mens Reidun utrolig nok har sovet i forpiggen og jeg har steinsovet på dørken i cockpit.


Sidebølger gir skikkelig råkkenråll følelse og vi må rydde litt i ettermiddag når vind og sjø løyer. Klara Vindror har styrt skuten hele veien fra BVI, men i det siste har hun knirket litt. Det viser seg at nederste feste er løst og hun må derfor få en pause. Kåre er dødsfornøyd med det, han synes rett og slett det blir litt kjedelig å bare hvile seg og alle bare skryter av Klara. « Gu kor fint hun styrer». Ja, rett og slett litt kvalmende synes han. Nå styrer han skuten stolt som en hane, og vi passer på å skryte litt av han også.

Kartplotteren har endelig også fått sin dåp og heter nå Harry Plotter, ha ha. Utrolig hvor mye rart man synes er morsomt her ute i LEA universet dag etter dag på havet. I dag er det fredag og en skikkelig god grunn til å kose seg ekstra. Vi skal ha quiz kveld, spise chips og lese fire mail!! i kveld. Hentet ned værmeldingen i natt og jammen santen tikket det inn fire mail, tusen takk!! Det er bare digg. Været skal løye litt utover dagen, ned til 13-18 knop og det er passelig synes vi. Da får vi god fart og passe sjø. Vi trenger en kroppsvask, hårvask og en lett vask av cockpit. Det går mot andre helg i havet og da må vi ha det på stell!

Snakkes!

Mot Asorene 8.døgn

Lørdag 7.5.2016 kl 1200 UTC -3

Posisjon: N 32.39.9 W 54.07.2

COG: 80-90 grader

SOG : 8 knop

Vind: 11 ms, ØSØ

Utseilt distanse siste døgn: 175

Utseilt distanse totalt fra BVI: 1017

Distanse igjen til Horta: 1293

Vær: sol, 25 grader. Sjø: bølger fra sør, ganske store

Vi har stilt klokken 1 time frem.

Vinden ble ikke som vi trodde og som var meldt. Vinden har durt på i hele natt. Så vi er inne tredje dagen med kuling og bølger som herjer med oss. Vi er tilbake til det stadiet hvor vi holder oss fast, alt som ikke står fast eller holder fast velter. Vi har mye sjøsprøyt over båten, noen har funnet veien over kalesjen og midt i fleisen på rorkvinnen. Så:

Jeg vil gjerne legge inn en bestilling på 13-18 knop noen dager nå. Det positive er at vi koster av gårde i riktig retning. Setter den ene døgnrekord etter den andre på utseilt distanse. Ellers så har vi det bra! Men store sprell om bord blir det ikke. Vi seiler og sover og holder oss fast. Den eneste som spreller om bord er den stakkars flygefisken som tok sats og landet oppå kalesjen i mørket. Vi hørte et dunk, ka søren er det????? Der ligger fisken oppe på kalesjetaket og ser storøyd på oss, lukter skikkelig FISK!!!. Vi hjalp han til en liten flygetur tilbake i havet. Ingen bading i råkkenrållværet heller, men like greit. Nå har vi portugisiske krigsskip rundt oss, en skikkelig liten slem greie. Ingen båter i syne på noen dager, hele Vikinga Race flåten er her ute og det er godt, vi holder øye med alle og plotter de inn. Litt regattafølelse er kjekt. I dag skal jeg studere hvem som har en fin bris og sette kursen dit! Vi håper det roer seg litt ned som lovet, slik at helgefreden kan senke seg og vi kan gjennomføre quiz’en som utgikk i går kveld pga lett kvalme.

Mot Asorene 9.døgn

Søndag 8.5.2016 kl 1200 UTC -3

Posisjon: N 33.55.12 W 51.13.85

COG: 86 grader

SOG : 8 knop

Vind: 9 ms, ØSØ

Utseilt distanse siste døgn: 169

Utseilt distanse totalt fra BVI: 1286

Distanse igjen til Horta: 1126

Vær: sol, 22 grader. Sjø: bølger fra sørøst 2m


Hurra! Klokken 14:10 i dag viste kartplotteren 1108 nm igjen til Azorene, det vil si at vi er halveis! Dette ble feiret med bobler og snop og quiz i cockpit! Vi har definitivt kommet lengre nord, det ser ut som om dagene med bikiniseilas er over. Det er 22 grader i cockpit og kaldt i vinden. Vi seiler med fremre del av kalesjen oppe, gir god ly både for sol og vind. Vi har enda ikke lov å snakke om ull, det minner oss på at vi er på vei til kalde nord. Benevnes bare som «det du vet». Gamlingene knakk sammen og måtte inn i skapet og finne «det du vet», nettene føles bikkjekalde. Bortsett fra regnfulle dager i begynnelse har det vært sol og fint. Litt mer skyer i natt. Månen er borte og vi gleder oss til den snart kommer frem igjen på nattevakt.

Klara Vindror har fått seg en smell. Nederste feste på skroget var løst, trøkk fra roret ga bevegelse og vi bestemte oss for å ta det av inntil vi får ordnet festet. Da vi løsnet roret og trakk det av, kom selvfølgelig en ekstra stor bølge som gjorde at hekken for ned og smalt inn i toppen av roret som fikk seg en sprekk. Vi kan sannsynligvis fikse det men må ha mye roligere forhold hvis vi skal klare å sette på roret igjen. Foreløpig styrer Kåre (autopilot) stort sett, men han er blitt litt senil. Plutselig glemmer han at det er han som styrer showet og slipper opp. Ikke sier han fra heller. Så, plutselig går autopiloten på standby uten noen form for alarm og Lea fyker opp i vinden. Den kobler seg ut et par ganger i døgnet. Ingen krise, men fører til at vi må være oppe og passe på.

Uværet over Bermuda er grunnen til at vi har hatt mye vind siste dagene. Det trakk seg lenger øst en beregnet. Værmelding fra Chris i dag sier at vinden vil løye litt og etter hvert trekke seg mer fra sør-sørvest. Vi velger å gå rett på Horta nå, risikerer litt mindre vind ett døgn eller så, men vi har rikelig med diesel. Alternativ er å legge kursen litt nord for direktelinjen og får mer vind (og regnbyger ut i uken). Vi har logget litt ekstra mil pga den nordlige kursen vi holdt første dagene, så nå kjører vi bare rett på! Våre norske og svenske venner er «out here somewhere», alle har hatt mye vind og god fremdrift siste dagene. LEA blir nok ikke først i havn på Horta, men hvor stas er det da?

Vi vil helst ha flagg og hornmusikk når vi kommer og da bør vel noen andre komme først, ikke sant?

Stay tuned!

Mot Asorene 10.døgn

Mandag 9.5.2016 kl 1200 UTC -3

Posisjon: N 34.50.47 W 48.05.77

COG: 86 grader

SOG : 6,5 knop

Vind: 6-9 ms, S

Utseilt distanse siste døgn: 167

Utseilt distanse totalt fra BVI: 1363

Distanse igjen til Horta: 961

Vær: sol, 24 grader. Sjø: rolig, lette dønninger fra nordøst

I dag har vært en skikkelig kosedag. Kjempeflott seiling i 7-9 ms i natt og 6 ms i formiddag før vinden dreide sørvest og datt ned på 4 ms. Vi seilte frem til halv tre, satte fokken på bom, men til slutt var det bare å rulle inn og starte motor. Vi har rikelig med diesel siden vi var så gniten i begynnelsen. Vinden skal ta seg opp igjen i morgen. Det er helt greit, vi har bare kost oss. Satt lenge på dekk og hilst på en flokk delfiner, vi har hatt bikinitemperatur og vi har laget vann. Reidun har laget dødsgod middag med fløtegratinerte poteter og koteletter med killersaus. Det lakker mot kveld i skrivende stund, solnedgangen farger skyene i fantastiske farger og månen er så vidt kommet opp.

Det er rikelig med portugisiske kripsskip rundt båten, så badingen står vi over. Vi har vært 10 dager på sjøen og alle er fremdeles venner! Det fungerer fint. Stort sett er det alltid noen som sover før eller etter vakt. Men etter at oldisene gruste ungdommen i quiz i går, så tok det en stund før de var glad i oss igjen.

Mens jeg sov meg igjennom soloppgangen i morges, så Reidun en seilbåt i horisonten. Vi nærmet oss dem i dag. Men de er fremdeles et godt stykke fra oss. Jeg prøvde å kalle de opp på kanal 16 og fikk for så vidt svar men så var det stille. Kanskje de ikke gidder snakke med oss? Eller kanskje de er akkurat for langt unna til å få kontakt. Båten er stappfull av mat og vann, vi har fremdeles godterier og brus, alle vasker seg og pusser tenner. Vi skal nok klare å holde stemning oppe den siste uken inn mot Horta.

Mot Asorene 12.døgn

Onsdag 11.5.2016 kl 1200 UTC -3

Posisjon: N 36.07.1 W 41.54.7

COG: 80-90 grader

SOG : 7-8 knop

Vind: 7-10 ms WNW/WSW

Utseilt distanse siste døgn: 159

Utseilt distanse totalt fra BVI: 1772

Distanse igjen til Horta: 650

Vær: sol, 24 grader. Sjø: 21 grader, bølger 2-2.5 m , dønninger fra nordøst

Da er vinden tilbake, vi har den og bølgene rett i hekken. Spridde seil og vi koster avgårde rett mot Horta. Det blir mer rulling men dette er vi vant til. Det knirker og knaker og seilene slår litt innimellom.

I går hadde vi masse vann i spisskammerset vårt, altså dørken. 15 liter vann ble heroisk tørket opp av Erin. All mat måtte opp og tørke før det kunne legges på plass igjen i tørt rom. Vi har vært lure og alt som trengs er pakket og vakummert, slik at ingenting blir ødelagt. Erin påsto det var saltvann. Noe stammer nok fra en bølge inn en glugge, og vi har hatt mye sjøsprøyt over båten. Vi får følge med.

Klara Vindror styrer skuten og det er deilig å slippe duren fra autopiloten. Men hun er litt lunefull på platt lens. Vi ga litt opp da vi krysset i november, men bestemte oss for at nå skulle hun til pers. Hun skapte seg sånn i natt at jeg gikk nesten ut av mitt gode skinn. På Reidun sin vakt var det bare fryd og gammen, så smooth liksom. Så tar jeg over og så blir det krøll, uten at jeg har rørt på en ting av verken ror eller vindror. Min teori er at hun har en «greie» for Reidun, det er rett og slett et lite trekantdrama om bord og hun småmobber meg litt. Langt ut på morgenkvisten; jeg er trøtt og lei hele damen (Klara altså) så koker det over og jeg kaller hun for en drittkjerring (pluss litt til). Det var ikke lurt sa Reidun, nå må du si unnskyld! Tror du ikke jeg måtte stå foran det dumme vindroret og si «Unnskyld Klara, du er ingen drittkjerring, du er så flink atte». Grrrrr. Hun oppfører seg igjen eksemplarisk i timesvis med jentene på vakt; jeg overtar vakten igjen og ganske riktig; bare tull……i 10 minutter…..og så har vi vært på lag. Styrer som en gudinne. Nå henger hun der bak på hekken og humrer og tror hun er sjefen.

Solen skinner, det er bare å benke seg i cockpit og speide utover havet. Lene holder motet oppe hos gutta på Vildensky med sporadiske tørre vitser. Vi har store planer for taco til middag. Livet går sin skjeve gang i havet.

Snakkes

Mot Asorene 13.døgn

Torsdag 12.5.2016 kl 1200 UTC -3

Posisjon: N 37.03.5 W 38.39.1

COG: 90-100 grader

SOG : 6-9 knop

Vind: 10-12 ms WSW

Utseilt distanse siste døgn: 171

Utseilt distanse totalt fra BVI: 1943

Distanse igjen til Horta: 484

Vær: sol, 20 grader. Sjø: bølger:store , dønninger fra nordøst

Jeg la inn en bestilling på 7-9 ms fra sørvest, men har fått valuta for pengene. Det dundrer på nå med 11-14 ms på det jevne, med noen topper på 15-16ms. Viinden er nå stabil fra sw og vi jibbet fokken og seiler nå med begge seil ut babord. Klara har fått en pause og vi kjører autopilot for en jevnere og bedre kurs. Det funker også bedre i bølgene. Slik skal det bli til og med lørdag, da kommer en kaldfront med mye regn og så vil det roe seg, omtrent når vi er i havn. Søndag peker seg ut som ankomst Horta. Det ser ut som om vi endelig har funnet årsaken til «klunket» i roret. Ganske riktig; med bølgene bakfra så kom ulyden tilbake. Ingen god lyd. To løse skruer på i øvre rorhylse ga rom for en ørliten bevegelse og denne slemme ulyden. Etter timer med observasjon av roret under dekk, så vi endelig en bevegelse som kunne gi oss noen å gå på. Skruene ble strammet i morges og (bank i bordet) er lyden borte. God følelse.


Vi har under 500 nm igjen, dette skal feires. I skrivende stund har vi 438 nm til Horta. Erin lager sjokoladekake og det blir fest i cockpit etter middag. Det merkes at vi er på vei nordover, gitt. Dobbel ull i natt og frøs som bare det. Erin kjører hard core med bare føtter enda, vi får se hvor lenge hun holder ut. Nå står Lene over grytene, pølse og potetstappe på menyen, vi koser oss så best vi kan i råkkenrolltilværelsen.

Mot Asorene 14.døgn

Fredag 13.5.2016 kl 1200 UTC -2

Posisjon: N 37.45.27 W 35.08.47

COG: 90 grader

SOG : 7-8 knop

Vind: 12-14 ms WSW

Utseilt distanse siste døgn: 174

Utseilt distanse totalt fra BVI: 2117

Distanse igjen til Horta: 311

Vær: sol, 20 grader. Sjø: bølger:store , dønninger fra nordøst

Skue tro vi gikk på LSD hele gjengen om bord. Alle har de villeste drømmene, og vi ler mye av alt det rare man kan fortelle etter å ha hatt seg en blund. Vi sover ikke så lenge om gangen, og med alle lydene og bevegelsene så kommer vel ingen av oss ned i den dype søvnen, derav alle crazy drømmene. Været ja, det blåser kan man si. Vi seiler med 2 rev i storseilet og en flik av fokken og har komfortabel fart. Ok fart til å spille på lag med bølgene og det er viktigst. Vi presses litt nord for rhumbline, mest av alt pga sjøen. Strøm og bølger. Direktekurs på Horta er nå 91 grader, men vi sliter å holde det. Da får vi bølgene dundrende inn fra siden og det blir ikke så koselig om bord. Har fått noen svære dundrende over båten i løpet av dagen. Vi sitter godt i le under kalesje, og godt er det. Det er fint å sette seg ut en stund på bakerste benk, men det blir fort kaldt og kan plutselig bli veldig vått. Noen store squalls kom forbi i morges, det er lett skydekke nå og solen skinner igjennom.

Tror vi bare må akseptere at i dag lar vi sjøen bestemme litt, så får vi heller seile noen ekstra nm mot slutten. I følge værmeldingen er vinden på topp i dag, det er helt greit for meg. Vi ligger nå steady på 13-14ms med 15-17 ms i kastene. Men, vi har også regnvær på gang i løpet av morgendagen, så vi får se hva det bringer.

Vi har det fint, får trent kjernemuskulaturen godt med all parering i bølgene. Reidun og jeg sitter akkurat nå i cockpit og småpludrer om alt og ingenting. Vi har nybakt brød med nugatti og Reidun har akkurat spottet to hval som hoppet i horisonten. Livet på skråplanet går sin vante gang,

Snakkes

Mot Asorene 15.døgn

Lørdag 14.5.2016 kl 1200 UTC -2

Posisjon: N 38.14.7 W 31.50.9

COG: 90-100 grader

SOG : 6 knop

Vind: 2ms fra alle kanter

Utseilt distanse siste døgn: 162

Utseilt distanse totalt fra BVI: 2279

Distanse igjen til Horta: 153

Vær: regn 18 grader. Sjø: bølger:2-2.5 meter fra alle kanter

ETA Horta blir ca 1300 i morgen 15 mai.

Det har vært et innholdsrikt døgn. Utover kvelden i går løyet vinden til 10 ms og vi hadde fin seiling inn mot natten. Klokken halv tre døde vinden plutselig for så å blåse litt fra alle kanter med 2 ms styrke. Det var bare å rulle inn fokken og starte motor. Så kom regnet! Det bøttet ned. Men, dette hadde vi ventet på å det var like greit å få det overstått. Synes motoren fjusket litt og tenkte hm……noe rusk på gang. Ganske riktig, plutselig faller turtallet. Vekker bakvakt Reidun som løper ned og skifter over spaken til filter nr 2. alt er såre vel en liten stund og så nytt hosteanfall og turtallet faller og motoren stopper.

Ikke noe stress, lite vind nå og duskregn, men vi ligger og dupper i 2.5m bølger. Skiten sitter i tilførselen. Etter mange dager med rulling og humping i Atlanterhavet kom ikke dette som noen overraskelse. 20 minutter senere er vi i gang igjen. Det er en våt og kald natt (15 grader), selv om kalesjen er oppe så blir alt fuktig. 15 grader er kaldt altså! Det varmet seg opp til 18 grader utover dagen.

Jentene får sove en time lenger til morgenen, klokken 7 piskes de ut av seng av to trøtte nattevakter som hiver seg i loppekassen. Hm, etter en liten stund hører jeg at turtallet går ned nok en gang. Hva nå?? Mer rusk?? Å nei du, et digert napp på kroken. Noe svært og tungt!! De drar inn en 10+ kilo’s tunfisk. Hurra!! Fiskevekten vår går ikke lenger enn til 10 kg, og denne sprengte skalaen. Nå har vi skåret av «indrefileten» og skal ha kongemiddag. Endelig fisk på kroken.


Det er lørdag og vi nærmer oss land. Erin baker skillingsboller, vi har en skikkelig gourmetmiddag på gang og planer om spill-kveld i cockpit. Det kommer mer regn, og sannsynligvig bare rotasjø og tullevind. Gjør ingenting. Motoren funker, vi lager masse vann og alle kan innvilges en dusj i dag.

Vi benker oss, litt halvklamme men happy under kalesjen og koser oss hele veien inn.

Mot Asorene 16.døgn

Søndag 15.5.2016 kl 1200 UTC -2

Posisjon: N 28.29.6 W 28.42.3

COG: 90-100 grader

SOG : 6 knop

Vind: 4 ms midt i mot, vi kjører motor.

Utseilt distanse siste døgn: 149

Utseilt distanse totalt fra BVI: 2418

Distanse igjen til Horta: 5

Vær: sol 18 grader. Sjø: dønninger fra nord

ETA Horta kl. 1530 lokal tid

This is it! Klokken 0940 så vi land, 27 nm ut i havet. En skikkelig god følelse: Erin og jeg i cockpit og vi måtte klemme litt. Kjente klumpen i halsen, dette er ikke hverdagskost. 16 dager og noen timer på tvers av Atlanterhavet, fra vest til øst. En tøff tur, ikke minst mentalt. Hva venter oss der ute? Jeg har kjent på dette hele veien, hva venter oss av vær og andre utfordringer der ute. Langt utenfor grensen. Siste dagene har skuldrene senket seg og det har bare vært å kose seg hele veien inn.

Akkurat nå er jeg ufattelig stolt av jentene på Lea, de er helt rå! Reidun, Lene og Erin. Et kanonteam!

Nå skal vi gjøre oss presentabel for havnefuten i Horta, vi skal nappe visakortet ut av grab baggen, hhvi skal legge sjampagnen på kjøl og vi skal feire inn i de små timer!

Fyttigrisen!

Over og ut, LEA





Mot Irland 1. Døgn

Lørdag 28.5 2016 kl 1200

Posisjon: N 38.43.2 W 26.41.3

COG: 80 grader

SOG 6 kn (motor)

Vind: 3-5 ms fra SW

Utseilt distanse siste døgn 94 nm (16 timer)

Distanse igjen til Irland: 1092

Vær: lettskyet

Nå er vi på sjøen igjen. Det var tøft å si farvel med skipper Anne i går, som måtte dra på jobb for å forsørge oss andre. Jeg har overtatt rollen som skipper og jentene har rykket opp i gradene. Vi og Lea er enig i å føre skuten trygt til Irland hvor Anne mønstrer på igjen.

Vi har hatt 12 fine dager i Horta. Azorene er et vakkert sted å utforske, med sine 9 som tilhører Portugal. Vi hadde ambisjoner å seile litt rundt på de forskjellige øyene, men lavtrykk etter lavtrykk med mye vind gjorde at vi forbe liggende trygt i havn. Vi leide bil en dag og fikk se både vulkaner og museum, så litt turister har vi vært.

Luksus å ligge til kai igjen meg ubegrenset tilgang til strøm og vann. EU priser på mat og drikke og trivelige mennesker som tar imot deg i marinaen. For ikke å glemme Peters bar som bare må oppleves. Mange gjensyn med seilere vi har truffet underveis. Horta er stedet der de fleste langturseilere tar havn når de krysser østover. Endelig fikk jentene noen å leke med også. Mange trivelige stunder sammen med guttene fra Vildensky. Lea og Vildensky sin logo er foreviget sammen på moloen.

Det har vært unormalt mye vær for å være på denne årstiden. Vi hadde et vindu nå vi kunne utnytte - ellers var det usikkert hvor lenge vi måtte bli. Vi bestemte oss i samråd med Chris å kaste loss fredag. Vildensky og Malot tok samme avgjørelse. Havnen var rimelig full og ARC Europe båtene er på vei. Vi lå innerst av 4 båter. Vi avtalte med alle at vi skulle legge oss ytterst siste timene før avgang. Alle hadde fått med seg dette unntatt franskmannen ytterst. Vi gikk lekende lett fra kai med en spring, lå og ventet i sundet til de andre hadde gått inn igjen, men franskmannen kom aldri tilbake.. Til slutt la vi oss som båt nr 3 utenpå svenske Emma.

Da vi var ferdig fortøyd kom franskmannen plutselig tilbake, rasende at vi ikke hadde gått. Vi forklarte hva som var avtalen og tilbød oss å flytte oss igjen så han kunne ligge som båt nr 3, men det skulle han i hvertfall ikke!

Rasende bestemte han seg for å legge seg utenpå båten foran. På første forsøket smelte han borti en finsk båt, Alice som lå ytterst på neste rad. Han hadde ikke kontroll på fremover og bakover. Alice fikk et stygt merke i siden. På neste forsøk klarte han å legge til. Besetningen hans var bare superflau. Kapteinen sjøl var bare en skikkelig surpomp, tok ikke kontakt med båten han hadde merket heller. Franskmenn..

Jaja....vi spiste middag, tok farvel med Emma og dro avgårde. Flere fløytet oss avgårde fra moloen, veldig kult. Utenfor samlet vi oss, Malot, Vildensky og Lea. Regattaen kunne begynne.

Veldig god vind i starten, litt råsete med 8-9 i kastene, men vi gjorde 6+ over første fjorden. Vi var de eneste som hadde rev i seilene, men vi knuste gutta. Så stilnet vinden og etter en time med 1,5 – 2 knops fart og med seil som ikke ville, startet vi motoren. Etter en liten stund gjorde Vildensky det samme, så Malot.

Hendelser på sjøen første døgn; Lene har vært i masten og reddet et fall. Jeg og Erin måtte trekke om en spil i storseilet. Delfinbesøk og store hvaler.

Reidun

Mot Irland 2. Døgn

Søndag 29.5 2016 kl 1200

Posisjon: N 40.10.4 W 24.01.3

COG: 50 grader

SOG: 5 kn

Vind: 5-7 ms fra SW

Utseilt distanse siste døgn: 155 nm

Distanse igjen til Irland: 946 nm

Vær: lettskyet, sol 19 grader

Vinden kom ut på ettermiddagen i går og endelig kunne vi slukke motor, sette spridbom og med vinden inn 120 grader fikk vi god fart gjennom vannet. Vi hadde noen timer med lettskyet vær før den forventede fronten med regn tok oss igjen. Vi er glad vi har kalesjen oppe. Den tar unna det verste, men vått blir det uansett. Utpå kvelden spridde vi seilene og endret kurs mer nordlig. Vi forsøker nå å holde en mer direkte kurs mot Irland. Vi begynner å akklimatisere oss, men tankene går tilbake noen uker til bikiniseilas og 28 grader i vannet. Nå er det enkel ull om dagen og dobbel om natten. Å stoppe tåen i vannet er utenkelig.

Vi har fremdeles følge med Vildensky og Malot. Vildensky ligger et par hundre meter ifra oss og gjør samme fart og kurs. Vi har tett kontakt på VHF. Malot seiler noe saktere.

Lene sitt vakt skjema fungerer veldig bra. Dagtid 08-20, 4 timer på, 4 timer bakvakt og 4 timer av. Om natten 20-08, går vi 3 timer. Det innebærer at etter vakt kan bakvakten krype ned i soveposen i cokpit å ta seg en blund. De tar ikke mange minuttene før vi er i drømmeland.

Mot Irland 3. Døgn

Mandag 30.5 2016 kl 1200

Posisjon: N 41.45.3 W 22.01.0

COG: 46 grader

SOG: 7 kn

Vind: 9-11 ms s-sø

Utseilt distanse siste døgn: 134 nm

Distanse igjen til Irland: 815 nm

Vær: Overskyet, noen regndråper 18 grader

Bare 815 nm igjen. Synes tiden flyr av sted her ute på det store havet. Vi fikk litt lite vind igjen i går kveld. Med tanke på lavtrykket som er annonsert bak oss ble det til at vi startet jernhesten. Vi er nok ikke så tålmodig at vi kan ligge å duppe i 1-3 knop med seil som bare står å slår. Hadde kontakt med Vildensky som gjorde det samme. Vinden tok seg opp i 06 tiden og genoa’n ble rullet ut. 7-11 ms inn fra 120 grader koster det av gårde. Det har vært overaskende lite sjø, bølgehøyde 1,5-2m. Det er da Lea liker seg som best. Faren er at vi seiler fortere enn Vildensky og vi vil jo gjerne at de skal holde følge. Det blir nok til at vi reduserer seilføringen vår for å senke farten.

Værmeldingen fra Chris sier at vi vil få god vind 8-12 ms fra s-se frem til torsdag. Da vil den avta. Vi holder oss litt øst for direktelinjen til Irland.

Kjøl og fryser er fullstappet av god mat. Vi koser oss med gode middager, mail og meldinger fra nære og kjære.

Snakkes


Mot Irland 4. Døgn

Mandag 31.5 2016 kl 1200

Posisjon: N 43.48.9 W 19.23.63

COG: 50-60 grader

SOG: 6-8 kn

Vind: 10-12 ms sø

Utseilt distanse siste døgn: 176 nm

Distanse igjen til Irland: 647 nm

Vær: Overskyet, 17 grader

Vi seiler så sakte vi kan.. Da vinden tok seg opp i går ble avstanden til gutta i Vildensky større og større. Vi revet kraftig ned slik at de kunne ta oss igjen, men Lea suser av sted uansett seilføring. Vi har ennå VHF avstand men vi kan ikke se dem lenger på AIS. I natt økte vindstyrken ytterligere og bølgene ble større. 13-16 ms i noen timer før det stabiliserte seg på 10-12 ms. Vi satte 3.revet og rullet inn på forseilet. Nå er det bare å holde seg fast ellers går du vegg imellom. Den største utfordringen er å holde balansen mens man tar på seg stillongs, nyvåken etter noen timers god søvn under dynen.

Det er en fantastisk følelse å være på havet. Når bølgene slår over båten, og du kjenner saltvannet i kinnene, da lever du! Kan si at det ble litt vått i natt, men det er bare å kjøre igang Webasto så tørker klærne på et blunk, trodde vi. Den ville ikke starte, står bare og blinker til oss. Altså, den får ikke diesel. Med andre ord er røret fra tanken tett. En lett sak å ordne, men vi venter til været roer seg på torsdag. Vil gjerne ikke ha diesel i hele båten. Sjekker daglig motorrom for å se om noe har “forandret” seg. Oppdaget også en lekkasje på ferskvannsdelen på kjøleren. Heldigvis bare en slangeklemme som måtte strammes.

Når det gjelder klima og temperatur, ropte Lene opp til Erin før hun skulle på vakt: E det kaldt? Erin svarer: Nei, det er ganske behagelig. Oki; det betyr bare ett lag med ull, under seilerbuksen. Jepp, vi savner varmen!! Havet har også fått en annen farge - det asurblå vannet er ikke lenger blått, men det ser grått ut.

Vi trøster oss med at for hver dag som går kommer vi nærmere våre kjære der hjemme, og det er nok til å lyse opp et hvilket som helst grått, 16 graders hav!

Snakkes

Mot Irland 5. Døgn

Onsdag 1.6. 2016. kl. 1200

Posisjon: N 46.01.2 W 16.37.7

COG: 42 grader

SOG: 7 kn

Vind: 10-13 ms ssø

Utseilt distanse siste døgn: 180 nm

Distanse igjen til Irland: 469 nm

Vær: Sol, 18 grader

Hurra, vi er over halvveis!

Ble vekket av Lene kl 1200 i dag, på tide å komme på vakt. Sover som en stein i forpiggen. Det er der fremme det er mest bevegelse i båten. For et år siden var det uaktuelt bare å være der fremme når vi var underveis, ble uggen bare av tanken. Vel, jeg klarte ikke helt å våkne, hun måtte inn igjen å vekke meg en gang til. Jeg kom opp til en nyvasket cokpit som strålte i solskinnet. I dag er det sol, 20 grader og fremdeles god vind. Vinden, 10-12 ms, har dreid mer østlig slik at vi får den inn ca 60-90 grader. Vi går litt skrått på bølgene og da blir det litt skvett over båten innimellom, det er bare å dukke.

Vi har klart å holde oss godt foran den kalde fronten med mye vind. Selv med minimalt av seil oppe holder vi er fart på 6-8 knop.

Vildensky er dessverre et godt stykke bak oss, utenfor rekkevidde på VHF. Vi sender oppdatering til hverandre på satellitt telefonen.

I dag er det halvveisfest. Vi feirer den med en god middag, litt bobler i glasset og resten til havet. Jeg er virkelig imponert og stolt av jentene. De har tatt steget til å bli proff seilere. De ser med en gang hva som må gjøres. Om det er trimming av seil, endring av kurs, lyder som ikke skal være her osv. Jeg sover trygt når de styrer skuten.

Ship ohoi

Mot Irland 6. Døgn

Tordag 2.6. 2016. kl. 1200

Posisjon: N 47.50.3 W 14.7.7

COG: 78 grader

SOG: 5 kn

Vind: 4-5 ms ø-nø

Utseilt distanse siste døgn: 143 nm

Distanse igjen til Irland: 325 nm

Vær: Sol, 19 grader

Kulingen er over og sjøen har lagt seg.

Vi har hatt noen fantastiske dager med seiling de siste dagene. Selv om alt går vegg imellom er det herlig når Lea danser av sted og spiser mil etter mil. Nå er det mye roligere i båten og farten har gått betydelig ned. Vinden avtok i morges, 4-5 ms, og dreide ø-nø. Med den kursen vi hadde ble det for skarpt mot målet og skulle vi falle av ble det for langt vestover. Vi kjørte motor i noen timer og la kursen nordøst i stedet. Akkurat så mye at vi ikke behøver å stampe i bølgene. Med tanke på at vinden skal dreie igjen på ø-sø og øke litt i styrke i morgen, tror vi det blir et godt utgangspunkt å komme langt nok øst slik at vi får god linje til Irland.

Det positive med å kjøre motor er at vannet i varmtvannstanken blir varmt. Foreløpig har skipperen tatt seg en god varm dusj i dag, så nå er i alle fall jeg ren.

Det tikket inn en glad melding på satellitt telefonen i dag fra våre venner i båten Emma. Vår venn Roger, som seiler alene i en Alegro 27 med el motor, og startet en dag før oss fra BVI, var endelig vel fremme på Azorene etter 30 dager. Vi har hatt kontakt med han hele veien, men et par hundre mil fra Asorene fikk han haveri på vindror og satellitt telefonen gikk i stykker. Han hadde veldig tøffe forhold på slutten og vi var litt urolige. Nå er vi bare glad.

Vi ser ikke noe til Vildensky, men vi vet at de ikke er langt bak. De har jo noen lettvindseil på lur så kanskje de tar litt innpå oss nå som det er lite vind.

Stemningen er fremdeles god om bord, men vi gleder oss til landkjenning.

Mot Irland 7. Døgn

Fredag 3.6. 2016. kl. 1200

Posisjon: N 49.29.6 W 13.43.0

COG: 70 grader

SOG: 6 kn

Vind: 5 NØ

Utseilt distanse siste døgn: 125 nm

Distanse igjen til Irland: 240 nm

Vær: Sol, 16 grader

Ifølge våre beregninger skulle vinden dreie til s-ø i går og det gjorde den jo ikke. Den var n-ø gjennom hele natten og fortsatt i dag. Det ble veldig skarp seiling i natt og da går det ikke fort. Vi havnet litt lengre vest enn det vi ønsket, da blir det lengre vei til målet. Ny værmelding i dag: Skal variere mellom nø-ø frem til i morgen. Da går den på s-ø og øke litt i styrke.

Vi fikk melding av Vildensky som hadde gått for motor i natt for å holde østlig kurs. Nå er de faretruende nær oss. Regatta genet setter inn. Skipperen samlet mannskapet for taktikkmøte. Vi ble enig om å iverksette strakstiltak. Dieselkanner fra dekk (selvfølgelig fra babord side) ble fylt på tanken og Volvo Penta’en skal få vise hva den duger til. Kursen ble satt 78 grader NØ. Da har vi et godt utgangspunkt for den grande finale inn mot Irland. Dette kan bli tett.

Webasto’en fungerer igjen. Det var som antatt, drit i tilførselen fra tanken. Mistenker at der er en del uønskede organismer i dieseltanken. Heldigvis har vi gjort en del tiltak som skal underlette når det tetter seg og motoren begynner å hoste. Vi har satt inn doble vannutskiller filter med en manuell håndpumpe i forkant. Lett å svitsje over fra et filter til et annet og lett å lufte. Det vi har oppdaget i det siste er at det setter seg drit i selve kranen til tanken. Det merker vi ved at håndpumpen er skvist flat. Altså er det lett å eliminere hva som er problemet og verktøy ligger klart.

Vi har et bra om bord. Biblioteket i Lea er nesten utlest og jeg må lete med lupe etter en ny bok. Fleskepannekaker til lunsj i dag og det ventes chili con carne til middag, og så filmkveld i cockpit. Det er jo fredag…

Snakkes

Mot Irland 8. Døgn

Lørdag 4.6. 2016. kl. 1200

Posisjon: N 50.43.1 W10.04.5

COG: 80 grader

SOG: 6 kn

Vind: 4-6 sø

Utseilt distanse siste døgn: 161 nm

Distanse igjen til Irland: 84 nm

Vær: Sol, 17 grader

Siste innspurten er virkelig til å ta og føle på. Vi kom oss østover i løpet av natten og de tidlige timer i dag, med hensikt å skape oss en bedre vinkel for dagens sør østlige vind til innseilingen. Vinden frisknet til, og med 8-10 ms kunne vi seile ganske skarpt i god fart. Litt motor igjen i dag, men nå er motoren slukket og det er seiling uansett vind som gjelder. Regatta’en med Vildensky har tatt seg opp - vi ble begge enig i å slukke motor (etter litt kjeft fra de om motorbruk og regattaregler og greier) og de ligger ca. 12 nm bak oss. Vi som hadde de planene for dagens seiling ble litt deppa når vinden plutselig dropper til 4 ms fra ø-sø. Vi kunne like gjerne lagt oss på dekk og blåst selv. Men men, ved hjelp av strømmen klarer vi faktisk å holde en gjennomsnittsfart på 5 knop med kurs rett på mål. Estimert ankomsttid Kinsale (foreløpig mål) i Irland er før fuglene fiser søndag morgen kl 0530.

Motorstopp i dag. Turtallet begynte plutselig å kjøre sitt eget løp, og vi fant fort ut at det var tilførselskranen til dieselen som var tett. Skipperen bretter opp ermene: tid for å demontere, rense og lufte. Litt Volvo Penta-pleie så var det ok igjen. Det er helt klart at vi har dieseldyr på tanken, plukket ut en seig masse som klumper seg, vi har dermed en jobb å gjøre når vi kommer i havn. Tanken må tømmes og rengjøres, men problemet er at tanken er satt inn uten inspeksjonslokk (mannalokk) så det er vanskelig å gjøre den helt ren. Funderer på å installere et lokk så stort at det går å få ned en arm.

Dagens koseligste happening: vi har fått blindpassasjerer ombord! 2 brevduer har hvilt seg på bommen i noen timer, lar seg ikke skremme av knirking i riggen og krengning og diverse. Tror vi må sende de av sted før vi får landkjenning slik at vi ikke får problemer med immigrasjonen..

Livet om bord går sin gang. Fiskesnøret henger etter båten, Lene hører på musikk på benken, Erin hviler på luggisen og jeg skriver logg. Det er sol, rolig hav og Irland nærmer seg med stormskritt. Snart er det vakt skifte, og vi går mot den siste natten på havet. Litt rart at vi «plutselig» er fremme, men samtidig skal det bli godt å sette bena på fast grunn igjen. Det har vært en fantastisk tur fra Azorene! Det vi gleder oss aller mest til, er dagen vår gode skipper Anne mønstrer på igjen.

Ship ohoi



  • Comments(0)//reisebrev.sylea.no/#post9

Leeward Islands

KaribiaPosted by anne Thu, June 23, 2016 11:55:36

Vi elsker å være på tur! Sitter mange ganger i cockpit og nyter kvelden og tenker på hvor utrolig privilegert vi er som får oppleve dette. Så bra at vi turde! Så bra at det har gått så bra; Så fint at vi alle fremdeles er glad i hverandre.

Det er tett om bord i skuten, ingen tvil. Vi blir av og til litt lei hverandre, litt rastløs, men det er bare et luksusproblem for det funker.

Vi blir av og til litt matt når vi står i lokalbutikken og har lyst på «nokke godt» og det er hyller med gammel hermetikk i horisonten, dopapir og en pakke egg hvis man er heldig. Noen halvdøde gulrøtter og billig rom…. Men, det er et luksusproblem, for vi sulter ikke. Vips så finner vi noe lurt i dørken og så er det fest!

Man blir av og til litt matt når vaskemaskin er en saga blott, det meste vaskes for hånd. Det lukter godt (tror vi) men blir liksom ikke «gullande reint» Men det er et luksusproblem, for det er så varmt at en egentlig ikke trenger kle på oss…

Vi syter ikke, vi bare koser oss og oppdager hvor utrolig privilegert vi er. Det beste er at vi også gleder oss til å komme hjem igjen, for det er et godt sted å være også. Savner familie og venner, men har en følelse av at nå flyger tiden og vi holder igjen så godt vi kan.

Det er ikke så lenge siden jeg sjekket appen på mobilen og det var 200 dager til avreise, nå har vi vært på tur i 10 måneder allerede. Opplevelsene har stått i kø og vi har fått mange nye venner. Det beste med hele turen må være alle vi har truffet og blitt glad i. Noen bare et øyeblikk og andre har vi fulgt lengre og truffet flere ganger. Seilere er ålreite folk! Ja, bortsett fra franskmenn i charterbåter da, some things never change….

Ok, vi er i paradis! Her er det fint, varmt og lett å leve.

Vi tilbrakte to uker på Antigua og Barbuda.

Kort oppsummet kan vi si dette: masse skilpadder, turkis vann, grunn seiling, vanvittige strender, mange strender, øde strender, fine turer og hval.


Deilig å komme tilbake til engelsktalende øy. Min fransk er relativ dårlig takket være minimal innsats på hjemmeleksene på språklinjen. Antigua var bra! Engelskmennene oppdaget denne øyen som et sikkert sted for sine båter og i 1745 stod English Harbour dockyard ferdig. Vi ville oppleve denne historiske havnen og det ble vår første ankringsplass i Antigua. Hadde vi vært lure så hadde vi gått rundt til Falmouth og sjekket inn og spart masse penger, så kunne man gå tilbake til English Harbour for å ankre, men dette visste vi ikke da.

I English Harbour ligger superyachtene på rekke og rad, ja og så Lea….. fin akringsplass i innseilingen med utsikt til Shirley Heights. Like ved enden av stranden finnes en sti som man kan ta opp til Shirley Heights, der er det visst full trøkk om søndagene. Vi tok en formiddagstur opp, ca 1 km med stigning og det ble en bra treningstur. Vi fulgte stien videre ned mot havet igjen mot sør og fikk en fin rundtur på et par timer.

Mange flotte bygninger i havnen, bra illustrert med historien forklart på plakater utenfor, men akk så mange turister….og dyrt.

I byen ble vi gjenkjent av et engelsk ektepar. De viste seg at de var fra «Tigress» som hadde seilt over samtidig med oss fra Guadeloupe til Antigua. De kalte oss opp på radioen underveis og spurte om vi ikke kunne ta bilder av hverandre under seil . Ja, det kunne vi. Men, vi lurte på hvordan de kjente oss igjen på gaten slik…. Med ingen «unger om bord» og silkeseilas over så kastet vi klærne fikk litt sol på hele kroppen den dagen… Tigress må ha hatt en god kikkert tenker vi og en skikkelig bonusdag på sjøen!

Neste stopp var Jolly Harbour. Turen opp gikk med 5-7 meter under kjølen. Uvant men utrolig kult. Vi så hval en 100 meter bak båten og den var diger. Det kom et vær med mye vind og det blåste hatter og høy i en uke. Vi lå godt på anker utenfor Jolly og det var en fin plass. Stor og velutstyrt matbutikk, men dyr!

Her traff vi Carisma, Vitesse, Friskus og Elesis, alle norske. Koselig felles pizzakveld med hele gjengen og flere kjekke kvelder med Vitesse.

Men i Jolly var det grumsete vann, ikke en meter sikt engang, og det var ikke så innbydende. Vi dro etter noen dager til Deep Bay sammen med Silke i Ocean Maiden og Camilla og Nowak i SeaQuark og Roger i Wanderlust. Det ble fin kveld hos Silke med «sundowner», middag og kortspill.

Midt i Deep Bay ligger vraket The Andes. Toppen av skipet stikker opp. Dessverre var det også relativt dårlig sikt, slik at vi fikk ikke benyttet sjansen å snorkle på det.

Erin kom tilbake etter 4 uker i vinter i USA og vi hentet henne i Jolly Harbour. Vi bunkret mat, lettet anker og dro rett til Barbuda.

Barbuda; beste plass så langt. Dette er paradis! Milelange strender uten mennesker, snorkling og dykking på rev, og haier (!!!) , skilpadder og rokker. Her lå Vitesse, Friskus og Silke og det ble mye kjekt sosialt.

Haiene var av typen Black Tip og Lemonshark som angivelig er sjenert og ingen har noen gang blitt angrepet her på Barbuda. Men jeg hadde allikevel litt haisommer-melodi i ørene og kikket meg ofte over skulderen.

Ankerplassen på Cocoa Point var fantastisk. Det ligger et et eksklusivt resort der, men stranden er åpen for alle.

Hver eneste dag så måtte jeg bare tenke at «fy flate, dette er paradis»! vanvittig vakkert.

For å sjekke ut så må man til den eneste byen på øyen, Codrington ca 1.5 mil fra Cocoa Point. Reidun og jeg gikk innover, supersikker på at det måtte komme en bil som kunne plukke oss opp. Etter 1 time og 45 minutter i stekende hett sol og blemmer i skoene kom endelig en snill mann forbi. Han plukket oss opp, kjørte oss til utsjekk og ut igjen til Cocoa Point. Tyron, vår favorittmann på Barbuda!

Her kunne vi blitt leeeenge! Men, det nærmer seg dags for å hente Lene på St Martin. Nanny ligger på St Barths og vi vil ha noen dager sammen med dem før vi henter Lene.

Vi rigger opp nye spribommen og gleder oss til å sette seil. Turen til St Barths er ca 60 nm og det er meldt 9ms fra øst. Vinden er ikke akkurat som meldt, litt rotet og ujevn. Vi må jobbe litt, jibbe litt og får hjelp av noen regnbyger og vind underveis. Vi seiler en stund med spridde seil med vind og bølger i hekken og det ruller. Vi er plutselig satt tilbake til Atlanteren det ble en fin dag på sjøen. En diger hval lekte seg noen hundre meter bak båten, kult! Vi ligger oss i Anse de Colombier, veldig bra ankervik nord for Gustavia. En rask tur til Gustavia sammen med Liv og Magnus for inn og utsjekk, sniker oss en ekstra dag slik at vi slipper to turer på kontoret og har flott og vindfulle dager på bøye i Colombier.

Svenskene eide St Barths i litt over hundre år før øyen gikk tilbake til franskmennene i 1878. Det finnes enda masse spor av svensk i byen og det er artig. St Barths betegnes som Karibiens Riviera. Dette er tumleplass for de rike og berømte, ja og så Lea…..Men det er tydelig at her ser vi på og lever på det vi har i dørken. 200 butikker i den lille byen og det bugner av Dior, Bvlgaria og alt annet dyrt. Damene med hvitvin i glasset, nye pupper og silikon i leppene. Superyachter på rekke og rad. Skikkelig bra opplevelse. Vi handler litt mat, Nanny kjøper grill og vi har superkoselige kvelder med felles middag!

Den 26.mars var det dags for å seile til St Martin for å hente Lene. Oppholdet på St. Martin var bedre enn jeg hadde forventet. Øyen er et bra sted for å bunkre og få fatt i båtutstyr.

Man kan sjekke inn for 2 euro på den lille Island Waterworld butikken i Marigot, eller gratis i Budget Marine butikken i kanalen. Klesvask eller brukte ting på Schrimpie`s: en fantastisk liten sjappe i kanalen. Han reparerer påhengsmotorer og selger diverse brukte deler. Han driver også sailors nett på kanal 10 VHF hver morgen kl 0730.

Vi tok bussen over til den nederlandske siden og gikk på den store Island Waterworld og Budget Marine. Fantastisk å komme til slike butikker etter måneder i «bushen». Lene hadde bodd siste måneden like oppe i gaten fra butikken og vi hadde oss en tur innom henne. Hun tok oss med på legendariske Maho Beach. Stranden ligger på begynnelsen av rullebanen og flyene går inn for landing RETT over hodet ditt! En skikkelig kul opplevelse!


I Marigot Bay fant vi SuperU, en godt utstyrt matbutikk med alt man trenger. Masse glutenfrie varer og vi ble kjørt hjem igjen til båthavnen i en lastebil. Her provianterte vi til Atlanterhavskrysset, og de hadde bra utvalg av kvalitetshermetikk (hvis det er noe som heter det da). Vi fylte båten med tørrvarer og hermetikk, en del middager som ble frosset ned. En del av dette blir spist i BVI ( for i BVI er det DYRT) så ser vi hva som må suppleres før vi krysser Atlanterhavet igjen.

Vi har hatt en ulyd i roret siden vi krysset Atlanteren i november. Stor sjø og sidebølger gir et klunk eller knepp i roret og vi vet ikke helt hva det er. Vi har løsnet rorstammen, vi har strammet rorstammen men klunket er der. Sannsynligvis ikke farlig. En teori er at det nye rorlageret fra Jefa er en mm mindre enn det andre og derfor kommer klunket når tunge sidebølger presser på roret.

Leif (Shoshana) var innom og kikket på roret sammen med oss, vi har en simmer ring som en gåen og den må byttes. Lett panikk med tanke på at vi har vært i bushen og der ville vi hatt problem med å få fatt i dette innen rimelig tid. Vi stikker innom Schrimpie og han anbefaler KFG på nederlandske siden. Joda, innen 24 timer så har vi simmerringen i hånden, nå er det « bare» å løsne roret og tre den nye på. Dette var ingen lett jobb. Roret ble omhyggelig bundet fast og tau opp på winsjene, Erin på bunn i dykkerutstyr ( vi ankret på 2.5 m dybde) og sakte med sikkert løsnet roret, det ble låret ned nok til å få den nye simmerringen på plass og SAKTE winsjet opp igjen på plass.

På St Martin traff vi Shoshana igjen, Emma (Sverige) og Roger i Wanderlust. Alltid hyggelig å finne igjen venner! Roger og Shoshana skulle også til BVI men Emma skulle tilbake til Antigua før turen til Azorene.

JOMFRUØYENE


Dette blir siste området som utforskes før vi seiler til Azorene. Det er slik at vi setter kursen hjemover, men det forholder vi oss ikke til enda. Vi er på tur så lenge vi er ute og seiler, når vi når kysten av Norge så er vi på vei hjem. Når det er sagt så gleder vi oss til å komme hjem, savner familie og venner nå!

Før vi dro av gårde fra Bergen så hadde vi mange ønsker for turen. Når en så er i gang så blir den til etter hvert som tiden går. Lysten og været bestemmer mye. Dessverre så har vi måtte legge fra oss USA og New York. Vi må seile til Azorene i mai ( Anne skal på jobb 30 mai.) og da ryker USA. Det er for tidlig å seile fra New York til Azorene i mai, da kan en få skikkelig drittvær!

Vi har roet ned og tatt det rolig oppover og setter Jomfruøyene som siste stopp i Karibia for denne gang.

90 nm seilas fra Marigot, St Martin og vi legge ankeret utenfor Road Town like etter solnedgang. Her får vi sjekket inn neste morgen. Jeg er pisse sur og frustrert da jeg returnerer til LEA. For et system på fergekaien. Ingen som forteller deg hvor du skal gå, bare at denne skranken er feil. Puste med magen, fylle ut «ørten» skjema med samme opplysning på alle og betale. 2 timer senere, dundrende hodepine og trangen til å slå noen og vips så er vi inne og fri til å seile rundt i øyene den neste månedene. Shoshana kommer inn like etter jeg er ferdig og de er like sliten og oppgitt som meg etter innsjekk. Heldigvis så kan man vel egentlig bare le av hele greien. Stort sett så tar jeg meg den tiden den tar, slapper av og tenker jeg er på langtur…….men denne gangen var drøy altså.

Uansett, BVI er vakker! Kanskje for polert? Vi har seilt down dirty Karibia i Grenadinene noen år , dette er definitivt annerledes. Men utrolig kjekt å oppleve. Det er easy seiling kan man si.

Vi stakk avgårde til Trellis Bay neste dag for å ta farvel med gutta i Vaares. De skulle fly hjem neste dag, deretter seilte vi til Anegada.

Anegada er den ytterste øyen i øst. En liten sandbanke med noen hus på omgitt av et vanvittig stor rev.. Ca 180 mennesker bor her. Anegada er vakker, litt som Barbuda bare mer sivilisert. Et godt øye på plotteren og på sjøen ved innseiling. Nå har de laget led inn med boyer. Før det var dette off limits for charterbåter- Det er grunt, vi ankret på ca 2.5 meter.

Anegada var flott, vi drakk Painkillers i solnedgangen, vi spantet på oss en lobster middag (Anegada er kjent for sine lobstere) og vi leide scootere sammen med Leif og Tulla i Shoshana og kjørte øyen på kryss og tvers. Vi endte opp på Cow Wreck Beach med sin ultrasjarmerende bar. En høyder!


Vi seilte videre sammen med Tulla og Leif til Gorda Sound, helt på nordenden av Virgin Gorda. Utrolig fint og stille. Her hadde vi reunion med mange av båtene vi seilte over med i ARC+. Etter to dager kom Odyssey, Chimo og Timshel seilende inn. Carisma (ARC) var også der pluss en del britiske langturseilere. Det ble en fin reunion med kurvfest på stranden. Utrolig koselig. Noen Painkillers på Saba Rock på happy hours klarte vi også å skvise inn.

Et par dagers stopp på vakre the Baths og så endelig til Salt Island hvor man kan dykke på The Rhone som sank her med mann og mus i 1867 i en forferdelig orkan. Store deler av skipet er intakt, propell og aksling, styrehus og baug. Skikkelig tøft! Den ligger på 20-80 feet og er lett tilgjengelig. Vi kom hit på en lørdag som er byttedag for alle charterbåtene og fikk ligge helt alene og dykke. Konge!



Neste på listen de to siste ukene i Karibia er Norman Island, Jost Van Dyke og kanskje en tur til US Virgin Island/St John. Må neste få brukt det sløkke visumet vi brukte så mye tid og krefter på å skaffe oss før avreise hjemme. Søknad og fly til Oslo og fandens oldemor. Vi får se hva tiden strekker til.

Vi begynner langsomt å forberede oss til turen til Azorene. Båten er for så vidt klar, noen småting igjen på to do listen. Vi har bunkret masse mat på St Martin og det var smart. Det er svindyrt her!!

Vi må fylle på med ferskvarer og diesel før avreise. Satellitt telefonen er sjekket og fungerer med pc og mail. Chris Tibbs er med på laget og skal gi oss vær og routing underveis. Vi har teamet opp med mange andre båter som skal over samme tid, du skal bare se at det blir en liten regatta ut av dette igjen. Camilla (fra SEAQUARK) skal seile med Anorak tilbake og hun skal koordinere informasjon fra alle båtene hver dag. Vi skal oppdatere satelittbloggen daglig med posisjon og tilstand om bord når vi er på havet. 1.mai er tentativ avreisedag.

Det jobbes mye mentalt i forkant av en slik tur. I hvert fall i mitt hode. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg digger ikke tanken på denne turen, men etter hvert som vi nærmer oss så kommer roen og følelsen av at dette blir bra.

Vi har tatt farvel med mange seilevenner siste ukene, mange av disse har vi avsluttet med : «Sees på Azorene, første båt i havn må spandere ankerdram!»

Det er nå vi får hår på brøstet jenter; Det er nå vi skal vise hvem som er hardcore havseilere! Vi skal plante Lea’s logo på moloen i Horta.

Men først skal vi rulle oss i hvit korallsand, snorkle og dykke og ta herlige morgenbad og kaffe i cockpit. Et par Painkillers på strandbar og nyte late dager.


Og ikke minst så skal Reidun og jeg snike oss på butikken og fylle opp et eget hemmelig godtelager slik at ikke godtegeriljaen har full kontroll på oss på havet.



  • Comments(0)//reisebrev.sylea.no/#post8

Windward Islands

KaribiaPosted by anne Wed, March 09, 2016 20:35:22

Reisebrev nr 8 : Winward Islands + Guadeloup

The Winward Islands strekker seg fra Martinique i nord til Grenada i sør. Øyene er fargerike og tropiske, her er det høye fjell og regnskog. Øyene har vært kolonisert. Engelskmennen og franskmennene har kriget om disse. St Lucia, St Vincent og Grenada er i dag selvstendige stater, mens Martinique er fremdeles en del av Frankrike.

Det har tatt litt tid å komme i gang med dette reisebrevet. Siste ble skrevet i seiersrus over å ha krysset Atlanterhavet og gleden av å komme frem til herlige Karibia. Det var et hav av opplevelser å skrive hjem om, store opplevelser som har tatt tid å fordøye.

Nå har vi vært i Karibia i 3 måneder og vi kan også skilte med et hav av opplevelser, men mer av den «ferierende» sorten. Vi seiler mellom øyene her og koser oss virkelig. Vi har opplevd nye steder og ikke minst så har vi vært tilbake på «gamle trakter».

Dagene flyr, tiden flyr. Vi sitter ofte om kvelden og føler at nok en dag fløy av gårde. Uten at vi for øvrig har det travelt på noe sett. Men, man faller fort inn i den Karibiske rytmen med å skynde seg langsomt.

Vi har besøkt St Lucia, St Vincent, Bequia, Mayreau, Tobago Cays, Petit St Vincent, Union, Martinique, Gouadeloup, Dominica og er nå akkurat kommet til Antigua.

Den 20. desember dro Anne hjem for å jobbe jul og nyttår i Nordsjøen. Da hadde vi feiret julaften på svai i den lille fiskerlandsbyen Labourie med pinnekjøtt og julegaver.

Lea seilte sørover mot Bequia for å feire jul sammen med andre norske båter. De hadde en koselig julemiddag sammen med Tulla og Leif i Shoshana B. deretter ble det romjul på Tobago Cays med hummermiddag sammen med 50 andre norske seilere. Håkon Ingvaldsen i Vitesse var primus motor for denne kjekke kvelden. Sandslottkonkurranse på stranden hvor Lea’s crew fikk 0 poeng!! Skjerp dere jenter. Nyttårsfeiring ble på Union.

Værfenomenet Christmas Winds slo til som bare det julen 2015, det blåste hatter og høy hele tiden, og ikke alle netter ble det sovet like godt.

Mens vi lå i Rodney Bay fikk vi problem med propellen. Vi skulle lette anker og seile til Marigot Bay da vi kjente en voldsom vibrasjon i båten, det var bare å hive anker ut igjen og sjekke forholdene. Taggene på foldepropellen var ødelagt, hvorfor vet vi ikke. Kan det være tæring? Uansett, de måtte av. Den gamle faste propellen fikk være med på langtur heldigvis, så vi dykket ned og skiftet .

Den 7 januar løftet vi Lea på land i Rodney Bay. Det vil si Reidun og jentene, jeg fløy inn om kvelden med flett nye propellblad i bagasjen. Hun ble bunnsmørt på rekordfart og sjøsatt igjen den 8. Boat yarden i Rodney Bay var profesjonelle og hyggelige. Dyrt, ja men ok pris i forhold til andre steder.

For lette å oppsummere de siste månedene skal jeg prøve å sortere litt:

GJESTER:

Alvin og Jeanette (+ mini Lea i magen som ikke er en Lea lenger for hun hatt tut sier ultralyden) kom smilende på kaien den 8 januar. For en gjeng! Vi strikoste oss. De fikk the grand tour of Grenadinene, våre favorittplasser i løpet av de tolv dagene de var om bord. Så mye energi! Latter! Lek og morro. Gled rett inn i gjengen og bidro til fantastiske dager. Skipperen var ikke helt i form, forkjølet og magegreier, men Alvin og jentene lekte masse! Han dro med seg kiteutstyr og vi fikk crash course i kiting. Kult!!

Seilasen gikk fra St Lucia til Bequia, Tobago Cays, Petit St Vincent, Union, Mayrreau, St vincent og tilbake til St. Lucia. Vi hadde fantastiske dager, med passelig vind. Jeg har aldri opplevd Tobago Cays under så rolige vindforhold som denne gangen, Det var fantastisk å snorkle under slike forhold. Det ble også en greie å klatre i masten alle steder, og timevis med snorkel for å ta kule skillpaddebilder. Svære rokker så vi også på TC.

Fantastisk å være tilbake i Grenadinen, her har vi seilt mye før. Men også med følelse av vemod. Her har vi opplevd så mye fint sammen med Morten på seilturer med Mary Jean. Han elsket dette og jeg savnet han ekstra mye disse dagene.

Det beste må vel også være opplevelsen av først en diger tuna og dagen etter en diger Mahi Mahi. Endelig fiskelykke om bord. Vel, den var kortvarig. Alvin og Jeanette tok den med seg da de dro!

Den 27 januar kom Lene’s venner Inger og Veronica på besøk. De kom om bord i Grand Anse på Martinique. Jeg skulle snart reise på jobb igjen, så kjekt at de kom noen dager før slik at vi kunne være sammen litt. Superduper jenter å ha om bord og de kom snart inn i seilerlivet. Inger klarte å få gamlemor til å ta en backflipp!! Ha! Etter noen dager seiling dro jeg hjem til jobbøkt fra Fort de France mens LEA seilte til Dominica og Guadeloup og tilbake til Martinique hvor Inger og Veronica mønstret av den 10 februar.

Reidun: Dagen etter reiste Erin og Lene til USA for å besøke pappa. Reidun skulle da styre skuten alene i 9 dager. Turen gikk fra Forte de France til St Anne hvor Nanny akkurat hadde fått landkjenning etter sitt atlanterhavskryss. Det var en fantastisk gjenforening og vi hadde noen fine dager. Vi gikk inn i Le Marin for å handle og fikse en del ting. Luken i forpiggen sprakk i en liten storm. Heldigvis hadde de en på lager i marinebutikken. Ny spribom kom på plass. Etter å ha handlet, bunkret diesel og gass, gikk turen videre til Grand Anse. Her møtte vi Sea Quark med Camilla og Novak. Anorak, Wanderlust og Osean Maiden. Båter vi har blitt kjent med på turen. Vi hadde noen koselige kvelder i solnedgangen. De 9 dagene gikk veldig fort. Plutselig var det bare å komme seg til Forte de France og skrubbe skuten før Anne og svigermor skulle komme.

Anne: 20. februar kom jeg tilbake med en blodfersk 80 åring, mor Grete. Vi fløy via New York. Jentene hadde reist for å besøke sin far i Portland, men dukket overraskende opp på flyplassen i New York for å være med mormor! Jeg visste det og gleder meg hele veien fra Norge!! Det var stas. Nygifte pappa Daniel og Kelly var også der og vi hadde en koselig kveld i Grandma Bernice sitt hus før Grete og jeg dro videre neste dag.

Med mor om bord så satte vi seil og dro til St Pierre (Martinique), pit stop i St Ruperts Bay (Dominica) og så til Les Saintes (Gouadeloup). Her lå vi i en uke og bare koste oss. fin bukt sør før Pain de Sucre med krystallklart vann og gåavstand til den lille byen. I bukten lå også Mary Jean med Alvhild og Nils om bord og Nanny med Liv og Magnus! Jeg hadde gledet meg til å se Nanny igjen for første gang på denne siden av Atlanterhavet.

På seilaset over fra Dominica hadde vi lammelår på langsteking og Liv og Magnus kom om bord for en skikkelig knall middag. Noen dager senere hadde vi en fantastisk kveld i Nanny med kjøttpudding og vin. Magnus sang så Grete gråt. Vi stemte i og hele bukten skjønte nok at vi hadde det koselig!

Grete skulle reise fra Point de Pietre. Vi dro noen dager før og la oss på Gosier like utenfor. Flott sted hvor vi snorklet og koste oss med bading og sol mens vi så på tunge skyer som hver dag la seg over PdPietre.

DYKKING

Lea er utstyrt med 2 sett dykkerutstyr og egen kompressor. Det har vi endelig hatt god nytte av. Lite dykking på vei hit, men her har det vært flittig i bruk.

St. Lucia og Dominica: her er det ikke lov å dykke på egen hånd. Med vårt kjipe langturbudsjett så er det ikke rom for å betale 500 kroner per pers for et dykk dessverre.

Martinique: her er det fantastiske forhold for dykking. Vi hev oss uti på St Anne: hele bukten hadde spredde koraller med masse flotte fisk og hummer under hver eneste stein.

Grand Anse D’Arlet: sørsiden av bukten var fantastisk flott både til snorkling og dykking. Her lå det dykkerbåter i fleng og lille jollen til Lea. Fantastisk fisk og koraller i alle former og farger.

Anse A L’Ane: like utenfor bukten ligger lille øyen Ilet a Ramiers: fantastisk plass med fisk og koraller, beste så langt på Martinique

Tobago Cays: fantastisk å snorkle her. Masse skilpadder og rokker

Guadeloupe: vi lå en uke på Les Saintes, ved Pain de Sucre. Her hadde vi også et dykk rundt «sukkertoppen». Veldig bra sikt og masse flott fisk og koraller. Haugevis med skilpadder rundt skuten.

Pigeon Island: Costeau Underwater Marine Park er et dykkeparadis oppkalt etter den berømte Jaques Costeau som gjorde denne bukten berømt. Her er dykking og snorkling big business. Vi la oss for anker i Pigeon Island Anchorage og tok dingy’en ut. Det beste dykket så langt. Vanvittig med fisk av ALLE sorter og størrelser. Koraller og ting jeg ikke aner hva er for noe en gang. En byste av Costeau står på bunn. Ganske kult!

Proviantering:

Karibia er dyrt. Vi hadde proviantert ganske heftig i Las Palmas og har brukt av dette i stor grad inntil nå. Men, ferskvarer, grønt og frukt må man ha og det koster. Fikk hakeslepp da en liten kvist med druer kostet 100 kroner i St.Lucia.

Så vi er litt gniten…..men så må man jo også være forsiktig på et langtursbudsjett. Det blir som hverdager og lite rom for sprell. Noen utemiddager har det blitt, men stort sett et «normalt familieliv» om bord.

På St. Lucia (Rodney Bay), Martinique og Guadeloupe har de bra utvalg. Men i Grenadinene er det langt mellom de gode butikkene. Det blir slik at finner man noe en vil ha, så kjøper en det. Det kan gå en stund til neste gang du finner det…..

Diesel og vann har ikke vært noe utfordring. Diesel bruker vi lite av og vann produserer vi selv.

LEA:

Storkoser seg i Karibia. Hun ligger på svai hver natt og nyter livet. Rocna ankeret sitter som et skudd hver gang, men sjekkes alltid med snorkel og svømmeføtter. Graver seg godt ned og holder!

Watermakeren har hatt seg en byge, men Reidun skrudde litt og vips så går den som en klokke. Ca 25 liter i timen produserer hun.

Solseilet fungerer helt greit, men vi savner en bimini. Når råsene kommer så flagrer det og skaper uro…

Kjøleboksen sliter med å holde temperaturen nede, osten blir litt svett. Ikke lett når det er 28 grader i sjøen. Vi dekker til lokket og holder litt bedre på kulden. Full boks hjelper også.

Ny spribom er det blitt, til en ok pris i Le Marin. Skreddersydd til Lea på avtalt tid.

Lea har også endelig fått sin egen skipslogg for sine gjester. Alvin og Jeanette laget en nydelig loggbok etter sitt besøk hos oss. Tusen takk! Vi digger den!!

Det er ellers bra seiling, det kan være røffe forhold mellom øyene. Atlanterhavet på ene siden og det Karibiske hav på den andre. Havet presser seg mellom øyene, brådypt. Det har vært rimelig heftig noen ganger. Men Lea synes dette er 100 ganger bedre enn byfjorden!

Beste opplevelser:

Tobago Cays i lett bris, få kontroll på kiten i Union. Storfisk på kroken (mahi mahi). Street party (jumpup) i Gros Islet. Ligge på svai hver dag, solnedganger, morgenbad og kaffe i cockpit, besøk ,kinokvelder i cockpit, hummermiddag på stranden i Tobago Cays, treffe gode seilevenner igjen, ligge i hengekøyen med en god bok, familien samlet, fantastiske dykk. Julaftenfeiring på svai i Laborie: 28 grader i luften, stjerneklart og jentene pyntet for julemiddag, nisser og lys og klukking fra sjø langs skutesiden.

Hva nå?

Jo, nå er vi kommet til Antigua. Utseilt distanse så langt er 7238 nm siden vi dro fra Bergen. Det er vel snart dags for en skikkelig sjømannstatovering…..

Reidun og jeg er alene i båten en ukes tid , så kommer Erin tilbake og så skal vi hente Lene på St. Martin. Planen er å seile opp til Virgin Islands, langsomt begynne planlegging av retur til Europa. Men det er leeenge til, i hvertfall to måneder!

Stay tuned for more råkkenråll from LEA@Karibia



























  • Comments(0)//reisebrev.sylea.no/#post7

Atanterhavet

AtlanterhavetPosted by anne Fri, December 11, 2015 22:24:25

REISEBREV NR. 6

Vi krysser Atlanterhavet!

Leg 1: LAS PALMAS – KAPP VERDE

923 nautiske mil/ 6 dager og 12 timer

Leg 2: KAPP VERDE – ST.LUCIA

2246 nautiske mil/ 14 dager og 12 timer

Tenk deg at du står til rors. Det er midt på natten, alle sover. Fullmånen skinner og sender et magisk lys utover havet. Det er ett tusen nautiske mil til land mot vest og det er ett tusen nautiske mil til land mot øst. Du er midt på Atlanteren. Bølgene sender båten inn i en perfekt surf. Det er bare deg og havet. Du lever, du puster, du er ett med elementene. Det er bare her og nå! Det er nå du skjønner hvorfor………

Atlanterhavet er krysset, vi er de tøffeste, råeste jentene i byen! Sånn føles det akkurat nå ( og et par ganger underveis da det sto på)

Jeg skal prøve å summere opp de siste fire ukene, fra starten i Las Palmas og til mål i St. Lucia. Vi er full av inntrykk, opplevelser, nye bekjentskaper og ikke minst blitt råskinn på å seile downwind!

Det har vært en hard, men fantastisk tur over havet. Det har vært gode forhold, stabil vind fra ØNØ og det har ikke blåst mindre enn 15 knop hele veien. Vi har hatt en del regn og vindbyger (squalls) underveis, men har vært godt forberedt og revet i tide. Mads i Frivind har gjort en utrolig bra jobb på vær og routing.

Vi har blitt mye mer bitt av konkurranseinstinktet enn jeg trodde, vi har hatt små miniregatta mot de andre båtene vi kunne måle oss med, og det morsomme er at de har hatt den samme miniregatta med oss. Spesielt britiske Hejira har vi brynt oss på. De slo oss så vidt på første leg, men vi slo grusomt tilbake på den store turen!

4 jenter fra Bergen, som stort sett har seilt i motvind, la ut fra Las Palmas med 3 uker medvinds seilas foran seg. Med hard straff for motorbruk, så har vi bare latt det stå til og seilt oss hele veien. Det har ikke vært et vanskelig valg, for det har blåst!

Siste uken i Las Palmas var hektisk. Siste forberedelser av båt, mannskap, proviantering og sosiale saker. ARC+ har vært en utrolig bra opplevelse. Det er to ting som har vært spesielt bra: det er en mindre og mer intim regatta enn vanlig ARC, vi er blitt godt kjent med mange andre båter. Det har kun vært tre norske båter som gjennomførte hele seilasen, og vi er blitt gode venner. Virkelig en koselig gjeng. Det andre aspektet med ARC generelt er at mange båter seiler samtidig og du vet at de er «der ute» selv om det går dagevis mellom hver gang vi faktisk ser en annen båt. Det gir uansett en trygghet å vite at de finnes underveis.

ARC hadde også gode seminarer i Las Palmas og masse sosiale treff. Mye bra input på alle aspekt på havkrysset som lå foran oss.

Den 8.november kl 1300 gikk startskuddet for vårt livs eventyr! For en følelse å stå på startstreken til ARC. Du vet at du har ukesvis med hav foran deg, helt alene. Stemningen har helt elektrisk!

6 dager og 11 timer senere krysset vi mållinjen på Kapp Verde etter flotte dager på havet.

Vi hadde tre dager på Mindelo, Kapp Verde innfridde ikke på den eksotiske siden. Men, det blir vel slik når man kommer i flokk og har travle dager i marinaen sammen med andre båter. Forberedelser til neste leg, sosiale sammenkomster og røverhistorier fra turen nedover. Hijeira kom inn noen timer etter oss, de hadde hatt like stor glede av miniregatta med LEA som vi hadde med dem. De slo oss dessverre på handicap. LEA fikk en respektabel 8 klass i cruising B og vi er egentlig godt fornøyd!

Underveis skrev skipperen daglig logg, den sendte vi til vår satelittblogg: http://blog.mailasail.com/sylea,

og til familien hjemme. Vi fikk også hilsener fra venner og familie på mailasail og det var ordentlig hyggelig.

Her er loggboken for strekningen Las Palmas-Kapp Verde:

Las Palmas- Kapp Verde 1. døgn

9 november 2015 kl 10.00

Posisjon: N 26.21.63 W 16.10.28

COG: 240 , direkte på KV

SOG : 8 kn

Vind: 6-8 ms fra 150-170 gr

Utseilt distanse siste døgn: 142 nm ( 21 timer)

Vær: fint, sol og 25 grader. Sjø: ca 2m, NØ

Fantastisk at vi endelig er på tur igjen, spratt en liten tåre og klumpen i halsen var stor og den eldre generasjon ombord da vi la ut fra Las Palmas Marina i går. dette var julaften og 17.mai på en gang! Jublende mennesker på molo vinket oss avgårde. Spenningen var til å ta og føle på! Kom greit over startlinjen og hadde en fin posisjon. Så oppdaget vi tre shakler på forliket på storseilet hadde hoppet av, måtte snu og brukte litt tid på å fikse dette, dermed så vi ryggen på flåten forsvinne. Satte fulle kluter og dro til etter de og innhentet noen båter i løpet av ettermiddagen. La oss på rett sørlig kurs for å unngå vindskygge sør for GC og hadde fine forhold med vind inn 120 gr. 15 nm sør for GC omtrent kunne vi så legge kurs mer direkte mot KVerde og har hatt en fin natt med rolige forhold og ok fremdrift.

Vindreining til morgenen, 6-10 ms 90 inn og litt økende sjø, nå er det skikkelig havseilas og rockenroll ombord!

God stemning første døgn, natten kom litt fort på, shaklen hoppet av igjen og vi måtte gjøre en liten nødfix i mørket. får se hva vi får til i dag. Stjernehimmel og en vakker morgen. Lene og jeg hadde hundevakten 01-07, slik blir det frem til KVerde. Båten ligger tungt i sjøen, vi må spise og drikke og bruke vann som bare søren slik at vi letter litt.....

Ship o’Hoi

Anne

Las Palmas- Kapp Verde 2. døgn

10 november 2015 kl 1200 UTC

Posisjon: N 24.20.36 W 17.47.0

COG: 220 , direkte på KV ( sånn omtrent)

SOG 7-8 kn

Vind: 7,4 ms fra 90 gr

Utseilt distanse siste døgn: 150 nm

Utseilt distanse totalt fra LP: 292 nm

Distanse igjen til KV: 601 nm

Vær: fint, overskyet og 25 grader. Sjø: ca 2.5 m, NØ

Det har vært en trist natt i Lea. Sent i går kveld fikk vi beskjed om at vår kjære hund Latisha er alvorlig syk og måtte ta den tunge avgjørelsen å avlive henne. Verdens beste hund og kompis. Det har vært mange tårer på rorvakten i natt. Hun er gammel og vi visste at dette kunne skje, men så trist allikevel.

Seilmessig, så går det fremover. I denne stund vet jeg ikke de siste resultatene, men vi hadde definitivt seilt oss opp på listene i går. Over 60 båter her ute, men det er sjeldent vi ser noen. Det blåser jevnt fra ØNØ, i dag er det redusert sikt og vi har rikelig med sand fra Sahara ombord. Har endelig fått fikset storseilet og har nå fulle kluter med spribom på forseilet og fortsetter utover dagen med kursen noenlunde rett på KV og vinden på babord halser. Mads i Frivind gir gode råd på rutevalg.

Vi var trøtte i går, de første dagene på havet er alltid en overgang. Båten ruller og kaster på seg i bølgene og hver minste lille ting tar dobbel så lang tid. Kaffe skvetter over kanten på koppen og alt må sikres. En blir sliten av det, i tillegg til lite søvn. Det går seg til etter hvert. Matlysten ikke på topp, og å lage mat eller vaske opp er et kapittel for seg selv.

Vi fortsetter med stø kurs mot Kapp Verde, har en luring bak oss et sted som prøver å seile forbi, ikke tale om!

Ship o’hoi

Anne

Las Palmas- Kapp Verde 3. døgn

11 november 2015 kl 1430 UTC

Posisjon: N 22.00.6 W 19.36.8

COG: 220 , direkte på KV ( sånn omtrent)

SOG 5-6 kn

Vind: 6 ms fra 60-90 gr (NØ)

Utseilt distanse siste døgn: 162nm

Utseilt distanse totalt fra LP: 454 nm

Distanse igjen til KV: 431 nm

Vær: sol og 27 grader. Sjø: ca 2.5 m, NØ

Hei! Vet ikke om det er noen om leser denne, men uansett, så fint hvis du er der og tenker på oss her ute på havet! Det er blitt onsdag og vi har passert halvveis til Kap Verde. Jentene på Lea sprenger stadig nye grenser. Livet på havet begynner å gå seg til. Kroppen har fått seg noen blåmerker etter ublide møter med karmer og diverse. Hun kaster på seg og duver sidelengs i bølgene. En må lære seg å parere skikkelig, stå bredbent som en kar og sette lokket på kaffekoppen. Det tunge lokket på dossen fremme har smelt i ryggen på deg noen ganger, det er like før det blir skrudd av. Jeg har akkurat satt oppe og roret siste timen, og kjenner på hvor fantastisk dette er. Akkurat seiler vi med storseilet helt ut, vinden bakfra og bølgene som sender oss fremover. Av og til ser de så svære ut, like greit å se fremover da og kjenne surfen ta oss mot Kap Verde.

Siste døgn har vært bra. I natt blåste det 10-12 ms med 14ms i kastene, inn bakfra, samme seilføring om nå. Det gikk så det kostet i nattens mulm og mørke. Utrolig så behagelig det blir tross været når du har det med deg. Ingen båter hverken på radar, ais eller med det blotte øyet. Jeg har sovet som en stein på frivakten, og jeg har sovet som en stein på bakvakten i cockpit. Reidun laget ferske rundstykker i går kveld og de har smakt helt fantastisk i natt med en brunost vi har spart på helt til nå.

Vi er definitivt akklimatisert til varmen, synes det er bikkjekaldt om natten, bare 22 grader..... akkurat nå er det 27 grader i cockpit. Lene styrer kuten, Erin baker boller til “4 kaffen” og Reidun fisker. Jeg har bakvakt og skal sette meg i solen og lese om Kapp Verde. Vi mimrer om verdens beste hund og lever i nuet.

Ship o’hoi

Anne

Las Palmas- Kapp Verde 4. døgn

12. november 2015 kl 1230 UTC

Posisjon: N 20.46.6 W 20.53.8

COG: 240 ,

SOG 5-6 kn

Vind: 4-6 ms fra 50-80 gr (NØ)

Utseilt distanse siste døgn: 127nm

Utseilt distanse totalt fra LP: 581 nm

Distanse igjen til KV: 328 nm

Vær: lett skydekke ,27 grader. Sjø: ca 2.5 m, NØ

Siste døgns utseilte distanse har vært sørgelig, vi har nå vinden på platt lens (rett bakfra) og etter forrige natts fykende fart gjennom universet så har det roet seg betraktelig. I følge værmeldingen skal det blåse omtrent slik frem til Mindelo. Vi er ikke så god på platt lens, men øvelse gjør mester. det store spørsmålet i går var, skal vi slå i dag eller i morgen? Vinden skulle dreie fra 90 grader til 45-55, da kunne vi slå og sette kursen litt mer vest med vinden inn fra styrbord. Vi seiler med bommen helt ut og har satt preventer. Vi jibbet, men det var for tidlig, vinden dreiet ikke som forventet og før mørket kom jibbet vi igjen og seilte i natt for babord halser igjen. Skuffende lite vind i natt og vi putlet avgårde i ca 4 knops fart. I gode gamle dager, før vi begynte å seile regatta over Atlanteren, hadde det bare vært å starte motor......På ære og samvittighet skal vi oppgi motorkjøring, og da sitter det langt inne å fyre opp.

Nettene så langt har vært flotte, skipperen er etterhvert mer venn med mørkenattenpåhavethelt alene og vi seiler under stjernehimmel. I går natt hadde vi besøk av en delfinflokk, havet er full av morild og man ser ikke delfinene men morilden som laget et fantastisk spill i havet. Vanvittig tøft! Hadde ellers besøk av en sommerfugl!!, den var gul og likte seg på mine knall gule shorts, kanskje den trodde den hadde funnet en venn? I morges var det jubel da vi et øyeblikk hadde inne en annen ARC båt BAK oss på AIS. Vi er ikke sist!!

Vi har det bra ombord, høy kvalitet på bespisning selv om appetitten ikke er på topp. Jentene lager fantastiske middager, Reidun lager killerbrød, og vi har godterier på lur i dørken. I dag er det min tur å ha byssetjeneste, har fått beskjed av logistikksjefene at vi må bruke opp resten av de ferske grønnsakene før de skriker på mytteri.

Om to- tre dager er vi på Kapp Verde og kan fylle opp med nye eksotiske grønne ting. Deadline for mållinje er søndag klokken 17. Vi er skjerpet og gjør så godt vi kan, om en to-tre uker er vi sikker dritgo’ på patt lens

Las Palmas- Kapp Verde 5. døgn

13. november 2015 kl 1200 UTC

Posisjon: N 19.21.94 W 22.43.00

COG: 220 ,

SOG 6 kn

Vind: 5 ms fra 90 gr (ØNØ)

Utseilt distanse siste døgn: 136nm

Utseilt distanse totalt fra LP: 717 nm

Distanse igjen til KV: 195 nm

Vær: lett skydekke ,27 grader. Sjø: ca 2.5 m, NØ

Ligger på 10. plass i klassen akkurat nå......

Livet er herlig! våknet etter nattevakt kl 1030 av at team Morgengry jibbet. Vinden dreiet og vi kan nå igjen gå for babord halser. Den ligger ca 120 grader inn og vi “slipper” å spri seilene nå. Gu’ kor vi har trent oss på å seile platt lens med lite vind siste døgnet! Det har vært lite vind og med litt bølger som tar i båten, blir det mye hamring og sag av duk og bom. Har satt opp en killer preventer på bom men det blir allikevel mye hamring. I går kveld døde vinden helt, vi lå bare og drev. Bestemte oss da for å kjøre motor noen timer. vinden kom sakte tilbake utover natten og team Nattugle fikk satt seilene igjen i tussmørke. Deilig å slå av motor og bare kjenne på vinden i seilene og skroget som baner seg fremover i sjøen.

Lea har hatt en mini regatt med en ARC båt , Hejira. Vi kjenner de ikke, men passerte de første kvelden. så dro de forbi oss i forgårs, og jammen santen så ligger vi nå bak og lunter på de igjen. Lene og jeg flirte i cockpit i morges, tenker de ikke er veldig glad i oss nå. HA! Vi skal ta de! Det gir en ekstra piff å seile regatta, vi gir det lille ekstra på å få skuten til å seile så fort som mulig ut fra det vi har av kunnskap og utstyr. This is learning by doing guys!

Livet ombord ellers er bra. Vi testet watermakeren i går, edle dråper strømmet ut og som et positivt resultat av at vi måtte kjøre motor; kunne vi produsere vann og varmtvannstanken fikk kose seg. Det resulterte i at alle som ønsket kunne bevilge seg en dusj. Vi er nå dus med livet på gyngende grunn, alle har satt sjøbein og det blir færre blå merker på kroppsdeler. Erin lager nå bananpannekaker til lunsj, en hel skokk bananer bestemte seg for å bli moden samtidig, og da bestemte vi oss for å spise alle samtidig. Hun blander med egg og havregryn og det er bare dødsgodt! Vi venter fremdeles på storfisken, kjølen er full av sushigreier, dette skal vi få til!

snakkes,

Anne

Las Palmas- Kapp Verde 6.døgn

14 november 2015 kl 1200 UTC

Posisjon: N 17.43.3 W 24.09.9

COG: 224

SOG 6 kn

Vind: 6 ms

Utseilt distanse siste døgn:123 nm

Utseilt distanse totalt fra Las Palmas: 850 nm

Distanse igjen til Kap Verde: 67nm

ETA ca midnatt

Vær: overskyet, 26 grader,

Bølger: tja litt tørre enn i går, 2.5?

Vi har et coctailparty i Mindelo kl 1900 vi skal nå, men i skrivende stund befinner vi oss 67 nm ifra mållinjen og det er mulig vi må fixe coctails selv litt senere i natt. Det går helt fint! Vi har hatt lite vind i natt og jentene på LEA har fått kjørt seg på å få max ut av 3-4ms rett i hekken. Vår private lille regatta med Hejira har hjulpet oss, vi seg sakte forbi i løpet av natten og holder de bak oss. Må ta en prat med de i havn og takke for hjelpen! Men, de har dessverre lavere “handicap” enn oss og slår oss nok på den til slutt. ARC har en merkelig form for plassering av båter og beregning av det de kaller TCF ( en faktor som gir deg avtrekk eller tillegg i tid) og LEA har fått en “på tryne” høy faktor. Vi som seiler uten noen for for fancy seil og hjemmelaget spribom? Den fungerer utmerket, men skulle vært lengre. I tillegg så er vi i samme klasse som båter på 54 fot, og da sliter vi med å “hente hem gullet” kan du si.

Jeg skulle egenlig vært på jobb nå, er ikke det fint at jeg akkurat nå er her? Tusen takk til snille kolleger Trine og Odde som dekker for meg og snille sjefer som lar meg få sprelle litt.

I skrivende stund har Reiduns Båtbakeri deilig brød på gang i ovnen, vi surfer avgårde i 6 knops fart og jeg har nylaget kaffe i koppen . Det er lørdag og kanskje det blir “nokke godt” i dag. Reidun og jeg raidet skuten på jakt etter sjokolade i går, men de der ungene har jammen gjemt den godt!

Vi er enig i at vi kunne like gjerne svingt høyre og satt kursen rett mot St.Lucia, livet ombord er fint og vi trives. Nå er vi i sonen og dagene flyr avgårde.

Men, vi skal visst gjøre et pit stop i Mindelo først og vi gleder oss til å seile over mållinjen i nattens mulm og mørke.

snakkes på Kap Verde!

Anne- Happy skipper

Las Palmas- Kapp Verde 7.døgn

14 november 2015 kl målgang Mindelo kl 22.49.02 lokal tid (UTC-1)

I MÅL!! 1. LEG

Posisjon: N 16.53.21 W 24.59.48

Utseilt distanse siste 11 t: 73nm

Utseilt distanse totalt fra Las Palmas: 923 nm

Totalt tid: 154 timer, 49 min og 2 sek, gjennomsnittfart på 5,99 kn

Vi er i mål! I nattens mulm og mørke nærmet vi oss stadig Mindelo, østavinden gir oss sand fra Sahara og redusert sikt. Vi speider og speider, men det er under 10 nm igjen før vi ser lys fra land. Foran ligger Sara Ulrikke (norsk) og krysser seg mot mållinjen, klarer vi nå de igjen? Vi innser at det blir vanskelig og de krysser mållinjen 20 min før oss. Vi har hatt 923 nautiske mil med flott seiling uten drama, men de 10 siste minuttene gir oss høy puls og aktivitet på dekk. Vi kommer inn i akselerasjonssonen like etter målgang og vinden øker til 25 knop og vi får en ufrivillig jibb. Dette skjer mens vi starter en kontrollert jibb. Preventeren løsnes for tidlig og i det vinden kommer fortere og hardere enn planlagt klarer ikke fokkeslasken holde igjen og tauet lager en fin fartstripe i hånden. En shakkel på løygangen ryker i farten og bommen fyker avgårde. To rekkestøtter får seg en liten tvist, Lene sneies over øyet sannsynligvis av en del av shakkelen som tar farvel og vi skvetter noen sinnsykt. Skipperen er nede og kaller opp regattakontoret for å informere om målgang og jeg kan si det smalt noe sinnsykt. Vi fikk fatt i preventeren, hold bommen ute ved hjelp av vinden og fikk den kontrollert tilbake ved hjelp av vinsjen og sikret. PUH!

Turen fra Las Palmas har gått utrolig fint. Det er ikke til å legge skjul på at vi var utrolig spente på forhånd. Dette hadde vi j aldri gjort før og det er langtfra hverdagskost. Tenk deg at du stapper kjernefamilien din inn på ca 30 kvadratmeter på en ukes opphold. Disse 30 kvadratmeterne er i stadig bevegelse, frem og tilbake, opp og ned. Ingenting står stille og i deler av disse 30 kvadratmeterne må man ha på vest og sele. Ingen kan forlate stedet før om ca 900 nm så det må fungere. Helt utrolig, men det funker.

Team Lea har klart seg bra. Dagene har flydd, man har vakt 6 timer og fri 6 timer. Hver kveld felles middag i 18 tiden og et lite skipsmøte og lufte dagen og natten som kommer. Lene og jeg har hatt nattskiftet og vi har hatt det bra sammen. Vi aner ikke plassering, men det som er sikkert er at vi var sist ut fra Las Palmas pga storseilet som måtte fikses like etter start, men har seilt oss opp. “Gamlegutta” på bryggen her sier vi har vært flink. siste rapport i går morges sa en foreløpig 9 plass i klassen. Vi får vente å se.

Full rulle på bryggen, båter har kommet inn etter oss i hele natt og det er liv og røre. Alle er litt “høye” og happy etter et slikt langt seilas. Vi er spent på å oppleve en liten bit Afrika. Men først skal vi la dette synke inn, følelsen av å bare være her, seilturen vi har hatt. Og ikke minst så skal vi vaske Lea. Hun er nå litt okerfarget etter all sand fra Sahara som har blåst over oss siste uken.

Anne



REISEBREV NR. 7

Vi krysser Atlanterhavet!

Leg 1: LAS PALMAS – KAPP VERDE

923 nautiske mil/ 6 dager og 12 timer

Leg 2: KAPP VERDE – ST.LUCIA

2246 nautiske mil/ 14 dager og 12 timer

For en følelse! Vi ankommer St. Lucia sent på kveld. Det er mye vind og sjø rundt nordspissen av øyen, vi tråkler oss sakte fremover med revet fokk. Vi skuer utover mørket og prøver å finne mållinjen. Kaller opp regattabåten og endelig ser vi det; det blinkende oransje lyset…..

Etter 14 dager på havet er vi her, i mål. Vi kommer for langt ned, må krysse oss frem mot mållinjen i lite vind midt i fleisen. Litt armer og bein, vinden tar båten og roter det skikkelig til.

Vi kan krysse et hav, men så forbaska vanskelig de siste 100 meterne inn! Endelig så er vi over og kan sette kursen mot marinaen. Det er så mørkt og vanskelig å finne leien. Må stole på instrumentene og håper ingen båter ligger ankret uten lys i leien. Siger sakte inn kanalen mot Rodney Bay og når båthavnen åpner seg så hører vi det:

ropene og hoiende seilere allerede i havn. Hele veien inn! Det klappes og tutes og vi er målløs av en slik velkomst. Shoshana B og Vaares er der og mange andre. Vi siger til kai med «seilerorkester» som applauderer. Rom punsj og klemmer fra alle våre venner. Dette kommer jeg ALDRI til å glemme!

Hijeira er kommet inn like før oss, men det gleder våre hjerter å høre at de har kjørt motor. MANGE timer, de har ikke vi!! Dermed så slo vi de på denne etappen. LEA fikk en respektabel 6.plass på leg 2 og vi er superfornøyd!

Under oppsummering finner de som ønsker det den daglige loggen på havet, her får du innsikt i livet om bord underveis.

OPPSUMMERING:

Vi har gjort det! Den 8 november dro vi fra Las Palmas. Etter 23 dager, inkludert 3 dager pit stop på Mindelo klappet vi til kai i St.Lucia. Vi har tilbakelagt en distanse på 3130 nm mil.

Dette er det råeste og kuleste jeg noen gang har gjort!

Vi har summert opp turen og har følgende tanker:

Hva har vært bra:

Fantastisk seiling!

Mat: logistikken har vært bra, vi har hatt rikelig av alt (all ære til Erin og Lene)

Vi har laget god mat underveis og lagt vekt på å kose oss. God stemning!

Fellestid: hver dag har vi samlet flokken til feles middag og prat før solnedgang. Det har vært en suksess. Vi har fått luftet tanker og planlagt nattens seiling/seilføring.

Kommunikasjon: vi har brukt en del minutter på korrespondanse via satellitt telefon og pc. Det har vært vel verdt det. Så kjekt å sende og motta mail hjemmefra. Dagens høydepunkt med høytlesning av mail og logg under middagene.

Vaktene: 6 timer på – 6 timer av i team på 2 har fungert veldig bra. Man har fått nok tid til søvn, selv om man ikke alltid sov nok allikevel….

Båten har fungert utmerket. For en drøm å seile. Tar bølgene bra og ført oss stødig frem. Vi har vært løsning orientert og fått maks ut av det utstyret vi har om bord.

Ulyder. Vi har klart å identifisere alle ulyder. Kjenner de fleste lydene godt, og når det er noe nytt så har vi funnet ut av det.

Komfort: comfortseat er noe av det beste vi har om bord, man sitter MYE på et havseilas og vi har sittet godt. 18 liters fryser har sørget for gode råvarer hele veien over.

Mannskap: vi har fungert godt som team. Det er utfordrende å være så tett innpå hverandre i så mange dager, men det har gått utrolig bra. Har luftet frustrasjoner underveis, og er obs på hvor viktig det å gi hverandre rom til å ha en dårlig dag innimellom. Noen dager var tyngre enn andre, og noen dager var helt kanon. Hele spekteret! Jeg er utrolig imponert av alle sammen, men spesielt Erin og Lene! De er knalltøffe!

Hendelser underveis:

Elektriske toalettet gikk i stykker, vi hadde heldigvis to og klarte oss fint med det manuelle noen dager.

Tett filter (vannutskiller). Vi har installert dobbelt, så det var peace of cake.

Eksosslangen løsnet en natt, kjørte motor for lading, fælt med bråk. Fikk festet den igjen uten problem.

Shakler på storseilet røk som hakka møkk, fikk fikset de fleste…

Spribommen røk i 16 ms, den klarte seg bra lenge, men nå er det dags med ny

Nederste festet til vindror løsnet dagen før vi kom til St Lucia, må sette inn nye skruer.

«Noen» om bord har lært at det er lurt å ha gluggene på skutesiden igjen på havet….

Skader: Lene fikk en snert av en blokk utenfor Mindeo. Skrubbsår over øyet. Reidun fikk brannsår i hånden etter hendelsen med preventer utenfor Mindelo. Erin fikk en flenge i leggen etter at Atlanterhavet fant veien inn i lugaren hennes. Anne trakket over og ble satt litt ut av spill 4 dager før ankomst St Lucia.

Hva ville vi gjort annerledes:

Kraftigere batteripark

Kraftigere spribom

Flere vinsjer (små)

Det blir sagt på kaien her at flere mennesker kommer seg til Base Camp Mount Everest enn de som krysser Atlanterhavet!

Vi er heldig, vel over med gode opplevelser innabords. Vi er litt høy på opplevelsen akkurat nå. Nå skal livet normaliseres litt, hvis man kan kalle det normalt å cruise mellom de Karibiske øyene i noen måneder vinteren 2015-2016.

Nå legger vi ut på markedet mange flere nautiske mil. Nå har vi seilt så langt at vi burde klare å samle inn til hele «søre veggen»

Vil du støtte et fantastisk prosjekt? Kjøp våre utseilte nautiske mil og hjelp oss å bygge barnehjem i Nairobi!

En nautisk mil selges for 50 kroner, kjøp hvor mange du vil!

Kontonummer: 1503 54 76110. Merk gjerne innbetaling med navn og email.

Mer om prosjektet på vår hjemmeside: www.sylea.no

Her er dagboken fra Atlanterhavet leg 2:

DAGBOK KAPP VERDE – ST. LUCIA:

Kapp Verde- St. Lucia 1 døgn

19 november 2015 kl 1200 UTC -1

Posisjon: N 16.06.8 W 26.95.0

COG: 270

SOG 4,9-5.8

Vind: 5 ms

Utseilt distanse siste døgn:132 nm

Utseilt distanse fra Kapp Verde: 132

Distanse igjen til St. Lucia: 1967nm

Vær: sol , 30 grader,

Bølger: store i natt, ca 2.5 nå

Første døgn på havet! Vi er på vei til St Lucia. Fyttigrisen! Vi fikk med oss to souvenirer fra Kapp Verde. Nr 1: er svær luring av en kakkelakk som satt klar på vinduet og smatt inn da Lene skulle lufte. Det var sene natt og vi endevendte hele lugaren + alle hulrom akter og under etter den dritten, men han kom seg unna. Akkurat nå ligger han på rygg et sted og nynner reggeasanger og gleder seg til å komme til Karibia! Gr............ Vi har satt ut dødsfeller og håper han lider en rask død. Souvenir nr 2: sprudediarre! Magesjauen gikk som en farsott gjennom marinaen. Reidun fikk det dagen før avreise , jeg og Erin avreisedagen og nå er Lene i gang. Hurra for Afrika! Tror ikke det var mange båter som slapp unna....

Men. nå er vi igang! Starten gikk fint, det var trangt så vi drøyet til siste minutt, i det hornet gikk fikk vi seilet opp og for over startstreken. Satte to rev, akselerasjonssonen mellom øyene er ikke til å spøke med, og det fikk vi kjenne på. det blåste godt! Vi kostet avgårde og frydet oss over over å være i gang. Reidun fikk æren av å starte denne gangen og vi klarte nesten ikke rikke henne fra roret, så kjekt var det. Over 60 seilbåter nedover sundet, det er helt fantastisk! Vi var enig i strategien før start å unngå vindstille bak Santo Antao, men vi gikk rett i fella. Det kostet avgårde med 12 ms i hekken og i løpet av 5 sekunder var det HELT VINDSTILLE! Store bølger hev oss hit og dit og det ble skikkelig ubehagelig ombord. Tok det tunge steget å startet motor, 40 min rett sør så var vi i gang igjen.

Kvelden og natten bar preg av svære bølger bakfra, litt dønninger og en 7-8 ms. Vi ble liggende på en litt sørlig kurs for å ha en ok vinkel på bølgene, litt skummelt å se bakover, bare styre og se fremover. LEA er så tungt lastet nå, det blir ikke den helt store surfen, men litt fart får hun i nedoverbakkene. En helt rå start. Første døgnet og natten er alltid spesiell, det tar litt tid å komme inn i det. Når det i tillegg blir litt rockenroll og 3 av 4 løper på do, føler seg slapp og er kvalm så kom vi godt ut av det allikevel. Har prøvd å seile på fart, ble litt betenkt i morges da vi innså hvor langt sør vi var kommet, men listene sier vi ligger nå på 6 plass så langt. Må være fornøyd med det.

vi stabler oss på beina og ønsker Lene velkommen i skiteklubben, det er 30 grader i cockpit og solen skinner. En bølge skyller lett inn i cockpit i ny og ne og den er lunken. Johoo!

Atlanter’n: bring it on! LEA is in da house!

snakkes !

Kapp Verde- St. Lucia 2. døgn

20. november 2015 kl 1200 UTC -1

Posisjon: N 15.56.4 W 29.25.1

COG: 290

SOG 4,9-5.8

Vind: 7 ms

Utseilt distanse siste døgn:148 nm

Utseilt distanse fra Kapp Verde: 280

Distanse igjen til St. Lucia: 1822 nm

Vær: sol , 30 grader,

Bølger: store i natt, ca 2.5 nå

Antall flygefisk på dekk: 5 + en som fløy inn og havnet på badegulvet

Middag: kokkens biffsnadder

Lea’s brødbakeri har produsert 1 stk deilig brød som ble ostesmørbrød til dagens lunsj

Det er andre døgn på havet. Mannskapet er litt ruskete i pelsen enda, litt “bløt i magen” og småuggen. Det er godt vi har kort vei til toalettet! Siste døgn har ellers gått fint. Litt oppesen i går etter vi sjekket listene og så vi lå på 8 plass, litt deppa nå fordi vi har falt til 10.plass. Vi tror vi klarte oss godt første døgnet fordi det blåste godt og ingen kjørte spinnakeren sin. Siste døgnet har vinden vært roligere og når de andre fyrer den opp så faller vi nedover på listen. Lea har ikke spinnaker eller gennaker. Dumt kanskje, men på et eler annet tidspunkt så måtte vi snurpe igjen pengesekken og sånn ble det. vi seiler med spridde seil og har satt fokken på bom. Det funker bra. Siste døgn med vinden inn på platt ens (rett bakfra) og en tanke fra styrbord. Nå blåser det fra ca 90 e og vi har jibbet slik at vi kan holde en bedre kurs. vinden og bølgene bakfra, vi blir sakte bedre. “Noen” ombord vil seile fortere hele tiden, men hallo, vi er på Atlanteren i de neste 14 dagene, kan vel ikke holde på å jibbe hele veien heller. Det er bare fem dager til vi skal ha halvveisfest med kake og greier. Vi skal planlegge pølsefesten vi skal ha når vi har seilt 700 nm. det ligger visst en pølsebod her ute og den skal vi finne. Og så skal vi gjøre klar adventskalender. Skjønner dere at vi har det travelt?

Vi venner oss til varmen, det er 30 grader og solen skinner. Vi svetter! Det er begrenset med hvor mange luker vi kan åpne for å få lufting i båten, fare for en bølgesprut er overhengende. Sjøen er “pisselunken” men vanskelig å bade når vi stadig holder 5-6 knops fart. Det må bli bøtte på hekken.

Vi fortsetter med stø kurs mot deilige reggaerytmer, rom og cola og krystallklart vann!

Kapp Verde- St. Lucia 3. døgn

21. november 2015 kl 1200 UTC -1

Posisjon: N 15.04.7 W 32.05.1

COG: 260

SOG 7-8 kn, 11 knop i surfen

Vind: 7- 11 ms

Utseilt distanse siste døgn: 165 nm

Utseilt distanse fra Kapp Verde: 445

Distanse igjen til St. Lucia: 1660 nm

Vær: sol , 30 grader,

Bølger: 2-2.5 m, havdønninger: 2-3 meter

Antall flygefisk på dekk: 1

Middag: pizza m aioli

Lea’s yoghurtfabrikk gikk på en smell, må lage ny i dag

Heisan! siste døgn har vært fartsfylt. Atlanterhavskryss siste døgn har vært som en berg og dalbane. Det blåser hatter og høy i fra NNØ, dvs vi har vinden bakfra som vanlig og svære havdønninger sender LEA fossende fremover. Vi har fosset frem gjennom natten med skrekkblandet fryd. Ikke akkurat slik vi er vant til i Byfjorden nei. Jeg synes det gikk litt vel fort i natt, med full seilføring og spridde seil. Det var bare å holde seg fast både på vakt og i sengen. Lea går som en drøm, tar bølgene fint og jeg tror rett og slett at hun synes dette er gøy. Største problemet med å seile slik er all rullingen, ALT går vegg i mellom med mindre det står fast. Vi er ganske god på å sjøsikre så stort sett går det fint. I morges skulle morgenfuglene vaske cockpit mens nattuglene sov ut. Jeg satte en bøtte med vaskevann på dørken, snudde ryggen til og så var det gjort. Bøtten veltet og skylte inn gluggen til Erin som sto åpen. Egentig ganske vittig selv om nattisen ikke synes det.

Vi har det ellers bra. Det ligger ca 60 båter her ute på vei til samme mållinje som oss, men de er som blåst vekk. Har ikke sett noen siste døgn. Vi er alene på storhavet. Litt skummelt, litt tøft og en helt ny opplevelse å være så langt ute . Må ikke tenke og gruble for mye, vi seiler oss sakte mot Karibia, sånn er det.

Vi har mye fokus på sikkerhet, alltid to på vakt. Alltid vest og sele på om natten. Ingen går på dekk uten å gi beskjed. Med den sjøen som er nå er cockpit plassen å være. Mye rulling og surfing. Vi er litt grepet av konkurranse, spenningen var stor ved loggføring i dag. 165 nm er vi fornøyd med! Det har ført oss 162 nm nærmere St Lucia, så vi har seilt ganske rett på. Vi vurderer å sette kursen litt NW for å få god skjæring når vinden dreier mer øst over helgen. Vi får se. De beste båtene ligger lengre nord, vi tenker det er det de tenker og da er det kanskje ikke så dumt.

Det har ellers vært ganske sterke scener ombord. Skipperen satt seg flett naken bak på badeplattformen. Hadde med seg såpe og bøtte og hadde en skikkelig vask. Alle ble advart, ta på seg mørke solbriller eller skue utover horisonten men dette på gikk. De overlevde seansen og jammen santen lusket ikke flere bakpå og fikk seg en liten dose Atlanterhavsdusj.

Kapp Verde- St. Lucia 4. døgn

22. november 2015 kl 1200 UTC -1

Posisjon: N 15.21.6 W 34.21.2

COG: 290

SOG 7-9 kn, 10 knop i surfen

Vind: 10-14 ms

Utseilt distanse siste døgn: 165 nm

Utseilt distanse fra Kapp Verde: 610 nm

Distanse igjen til St. Lucia: 1502 nm

Vær: sol og skyer , 30 grader,

Bølger: 2-2.5 m, havdønninger: 2-3 meter

Antall flygefisk på dekk: 14

Middag: fried riice

Nattevakten har bakt deiig loff!

Hei hvor det går. Kan vi roe ned litt?? som de observante allerede har skjønt så endret vi kurs i går ettermiddag. Vinden dreide mer nordlig og vi satte seilene på babord side og seiler nå for styrbord halser. Altså gårsdagen jibb! Vi trodde det skulle bli såå deilig, men der tok vi feil! Nå koster det avgårde med 14 ms inn 120 grader, men bølgene og dønningene kommer fra siden. Savner nesten rullingen på platt lens. vi har unnagjort 165 nm dette døgnet også, ikke værst! Vi har seilt oss 148 nm nærmere St Lucia så det er ikke mange meterne som går til spille underveis. Nå venter vi på oppdatering av været fra Mads md gode råd på kurs, kanskje vi kan legge om kursen og satse på rulling igjen. Nok et fartsfylt døgn. Utfordringen med så mye humping og skumping er at det blir så forbaska vanskelig å gjøre noe annet enn å seile......Tror de fleste har sovet dårlig i natt, det er utrolig varmt nede. Jeg fant meg en gromstilling i sofaen og laget meg en god stormkøy med saccosekken, funket utmerket og jeg sov som en stein! Vi ligger fremdeles på 7 plass i klassen.

I dag bør vi vaske og rydde litt, noe lukter helt hy i kjøleskapet og badene må tas. Det er bare å kvinne seg opp og sette sjøbein, tror ikke vi skal holde pusten og vente på blikk hav!

snakkes

Anne

Kapp Verde- St. Lucia 5. døgn

23. november 2015 kl 1200 UTC -1

Posisjon: N 15.28.9 W 37.24.0

COG: 250

SOG 7-9 kn,

Vind: 10-20 ms

Utseilt distanse siste døgn: 162 nm

Utseilt distanse fra Kapp Verde: 772 nm

Distanse igjen til St. Lucia: 1351 nm

Vær: sol akkurat nå..... , 30 grader,

Bølger: svære , havdønninger: svære

Antall flygefisk på dekk: vet ikke. de har blitt blåst avgårde. Jeg fikk en sprellende nedover ryggen i går kveld på rorvakt.

Middag: kokkens grytespesial

Siste døgnet ombord har vært av den travle sorten. Mads i Frivind meldte om fare for regnbyger og der fikk han rett gitt! Fra tidlig natt til klokken 11 i morges dundret skyene over oss med masse vind og regn. Vi satt et rev i storseilet før kvelden og jammen var det bra. Klarte å lirke inn rev nr 2 i løpet av natten og fokken ble mindre og mindre og tilslutt seilte vi bare med været på storseilet. Med mye vind kommer også store bølger/dønninger og i dag tok i kaken. Jeg hadde en surf ned en diger en som målte 16.1 knops fart. Fyttigrisen, nå kan det roe seg litt. Synes vi må jobbe vel hardt for den ankerdrammen om ca 10 dager gitt. Mannskapet er sliten så skipperen trekker tilbake trussel om vask av toalett i dag, vi hviler oss nå når været har løyet. Venter bare på at sjøen skal roe seg også. La om kurs i morges for å seile med bølgene, livet blir enklere da, men vi er ikke fornøyd med retningen. Uansett, vi kommer frem tilslutt. Jeg har en følelse av at det kommer mer vind og regn til natten så vi slapper av og samler energi

Klokken 12 skrudde vi klokken 1 time tilbake, er nå på UTC –2. Tre timer etter Norge hvis jeg ikke tar feil.

Vi holder oss fast!

Anne

Kapp Verde- St. Lucia 6. døgn

24. november 2015 kl 1200 UTC -2

Posisjon: N 16.12.36 W 39.56.31

COG: 280

SOG 7-9 kn,

Vind: 10-15ms

Utseilt distanse siste døgn: 167 nm

Utseilt distanse fra Kapp Verde: 939 nm

Distanse igjen til St. Lucia: 1207 nm

Vær: sol akkurat nå..... , 30 grader,

Bølger: 2-2.5 , havdønninger: 2-3 m

Antall flygefisk på dekk: har ikke tatt runden enda.

Middag: taco og banankake til dessert

Vi er snart så langt ut i Atlanterhavet det går an å komme, i løpet av neste døgn passerer vi punktet halveis mellom Kapp Verde og St.Lucia, vi har en uke seiling til begge sider. Det er lurt å fortsette vestover tenker jeg.

Vi suser avgårde i 8 knops fart i dag. Natten har vært bra, ingen squalls (regn+vindbyger). Det har ikke gått så fort i natt, vi satte to rev i storseilet før natten. En blokk på spribommen røk i natt, dermed måtte vi seile med forseilet uten spri og da får man ikke utnyttet seilet på samme måte. Farten har lagt rundt 5 knop og det er frustrerende sakte..... I går var vi nok litt sliten og tenkte med gru på om de neste ti dagene skulle bli så slitsom.

I dag skinner solen, vi har jibbet og seiler med spridde seil omtrent rett på St Lucia. Prøver å holde oss nord for rhumbline slik at vi får god skjæring hvis vinden dreier litt østsørøst som meldt. Lea klamrer seg fast til 7. plassen enda og det er vi fornøyd med. Har ikke sett en båt på 4 dager, men de er her ute et sted. Med vinden omtrent rett i hekken nå, så surfer vi på bølgene og gynger frem og tilbake.

Månen er snart full, vi seiler hver natt i et fantastisk måneskinn. Det er helt magisk! Havet er opplyst og det er nesten så man ikke klarer få seg en blund på benken på bakvakten.....

Skipperen fikk seg en smell i går kveld. Under er skikkelig god lur på bakvakt, kom en diger bølge inn fra siden. Dette førte til at hun fløy av benken, knallet hjørnet på cockpitbordet i hodet og landet klemt ned mellom benk og bord. Skjønte ingenting. Fikk litt omsorg og trøst, men mest av alt så lo de seg fillete. Jaja, opp på benken igjen for å slikke sårene sine, neste bølge kommer og skyller 20 liter herlig Atlanterhavsdusj over hele damen. Hardt liv på havet skal jeg si deg.

Ok, det er dags å panlegge halvveisfesten. Jeg har tenkt å ta innasvingen på sjokoladenazistene. Har skjønt hvor de gjemmer godsakene, i morgen må de by på masse godterier!

Kapp Verde- St. Lucia 7. døgn

25. november 2015 kl 1200 UTC -2

Posisjon: N 15.36 W 42.42

COG: 285

SOG 7-9 kn,

Vind: 7-10

Utseilt distanse siste døgn: 168 nm

Utseilt distanse fra Kapp Verde: 1107 nm

Distanse igjen til St. Lucia: 1046 nm

Vær: sol , 30 grader,

Bølger: 2-2.5 , havdønninger: 2-3 m

Antall flygefisk på dekk: mange

Middag: noe grapsegreier

Klokken 1500 ca i dag er vi halvveis! Det skal feires! 1025 nm igjen til St Luia er det magiske tallet som vi venter på. Vi har vært på tur i akkurat en uke, så vi kan grovt tippe at Lea og mannskap er fremme om en ukes tid. For noen dager siden la alle hver sin lapp med sitt forslag til ETA ST Lucia. Lappene er hemmelig og den som kommer nærmest kan velge mellom: 1 uke fri fra oppvask eller 20 minutters massasje fra hver av de andre ombord.

I dag ligger vi som slakt i cockpit, det er så varmt.... samtidig så lader vi opp til Jul. I morgen tjuvstarter vi på adventskalenderen, det er jo mye gøyere å holde på med det når vi er på sjøen. Jeg skal også dessverre reise hjem for å jobbe i Julen den 20 des, så derfor er vi i år tidlig ute.

Vi sliter fremdeles ombord med magesjauen fra Kapp Verde. I går var det på an igjen for Erin og jeg. Jeg er skikkelig redusert i dag, har lagt som en sviske på hele morgenvakten, Lene har tatt ansvar og ført skuten trygt frem gjennom bølgene. Vi får håpe det gir seg etterhvert,

Nå er et på tide å ligge champisen på kjølen, en bitteliten flaske skal sprettes!

Vi snakkes!

Kapp Verde- St. Lucia 8. døgn

26. november 2015 kl 1200 UTC -2

Posisjon: N 14.52.1 W 45.06.5

COG: 255

SOG 7-9 kn,

Vind: 7-10

Utseilt distanse siste døgn: 148 nm

Utseilt distanse fra Kapp Verde: 1255 nm

Distanse igjen til St. Lucia: 904 nm

Vær: sol , 30 grader,

Bølger: 2-2.5 , havdønninger: 2-3 m

Antall flygefisk på dekk: 5

Middag: makaronigryte

Det er ganske konge å sitte her ute på havet og kunne sende mail hjem. Selv om en gammel satelitt telefon setter deg 15 år tilbake i tid, så funker det. Litt ustabilt til tider, noen ganger holder man pusten og håper pc og telefon fremdeles vil snakke sammen. Det er uansett en gode å kunne laste ned mail med vær og ikke minst hilsen hjemmefra. Telefonen vil uansett virke hvis vi kun trenger å ringe. Holder et øye med saldo på ringeminutter, men mail fra våre kjære er vel verdt hvert eneste minutt!

I går klokken 15.15 lokal tid bikket vi halvveis! Det ble feiret med en ørliten skvett champagne, en liten skvett til hver av dette fantastiske mannskapet og en liten til havet. Erin bakte sjokoladekake og alt var fryd og gammen! Jeg er glad vi nå er nærmere St Lucia enn midten på storhavet. Vi har fine forhold, passatvinden blåser oss over havet, steady 10-12ms i ryggen. Vi prøver nå å seile så direkte som mulig. Men, livet ombord er som å befinne seg i en tørketrommel 24/7 og det er bare å innrømme at det er litt slitsomt. Det er ganske store bølger og dønninger og de vugger og gynger og kaster på LEA. Nå gleder jeg meg virkelig til å komme frem til vinteren blant øyene i Karibia. Ligge på svai og bare nyte livet.

Samtidig så er det en helt spesiell opplevelse å krysse et så stort hav. Når du står til rors, det er natt og hele havet er opplyst av fullmånen. Båten er i balanse og surfer vakkert gjennom bølgene. De andre sover, det er bare deg og havet og fullmånen. Ja, da skjønner jeg hvorfor vi er her ute.

I går ettermiddag ble det plutselig voldsomt med liv og røre i cockpit! En båt en båt!!!! Vi ser en båt!!! jammen santen. 6 dager etter vi sist så en annen båt dukket plutselig Timshell opp i horisonten. Først ble vi glad for å se liv her ute og så ble vi dobbelt glad fordi Timshell troner på 6 plass og vi på 7 plass. Vi dro innpå og passerte de i løpet av et par timer. De kalte oss opp på VHF og vi hadde en hyggelig prat. Alt vel ombord der også. De ligger fremdeles bak oss men ute av syne og Lea inntar nå stolt 6 plass i klassen.

Magesjauen har lettet litt. men jeg sov meg gjennom hele kveldsvakten i går på benken i cockpit. Lene tok ansvar og tok kontroll i mørket. Nattevakten kom på og jeg lå fremdeles utslått og steinsov i cockpit, helt frem til morgenvakten begynte igjen. Formen er mye bedre i dag og jeg skal prøve å yte mitt beste for jentene i dag.

Nå er det dags å pakke i adventsgaver, i kveld åpner vi ballet.

Vi seiler sakte inn i førjustiden i bikini og nyter det!

Sail fast, live slow!

Kapp Verde- St. Lucia 9. døgn

27. november 2015 kl 1200 UTC -2

Posisjon: N 15.00.9 W 47.46.6

COG: 295

SOG 7

Vind: 8-10 ms

Utseilt distanse siste døgn: 159 nm

Utseilt distanse fra Kapp Verde: 1414nm

Distanse igjen til St. Lucia: 751 nm

Vær: sol , 32 grader,

Bølger: 2-2.5 , havdønninger: 2-3 m

Antall flygefisk på dekk: 8

Middag: pai og godterier til dessert

Vi sprenger stadig nye grenser, nå har vi vært på sjøen i 9 døgn. Det er lenge! Vi har enda noen dager igjen, sånn ca 5. I går startet vi advent med åpning av første pakke. Stor stas! Vi byttet også vaktlag, Reidun og jeg går nå 13-19 og 01-07 og vi slipper jenten løs på rorvakt fra 07-13 og 19-01. Mye tunge regn og vindskyer igjen i natt, men de blåste stort sett forbi. Hadde ellers nok en flott natt med måneskinn.

Seiler nå for styrbord halser med vinden inn 120 grader på hekken. Kursen sånn omtrent direkte på St. Lucia. Seilene er spridd og vi har fokken ut med bom på styrbord side. Kanskje mer gunstig fartsmessig å ha de omvendt, men dette er tryggere i forhold til å unngå en ukontrollert jibb. Noe av de farligste ombord er faktisk det. da kommer bommen susende over cockpit, og kan treffe en stakkar i hodet. Det er farlig. Klara vindror klarer ikke så godt å håndere vinden rett i hekken, så vi kjører autopilot og håndstyrer innimellom. Det fungerer fint. Watermakeren fungerer fint og vi kan tillate oss å bruke litt vann. Alt vann til drikke er innkjøpt på flaske, så alt annet er til oppvask, håndvask og tannpuss. Kroppen vaskes i saltvann og det er bare herlig. Kjører motor 2 timer dagen for å lade batterier og da kjøres også watermakeren. Produserer ca 25 liter i timen. Selv med et hav av solcellepanel, så bruker vi mer strøm enn de klarer å produsere under seil. Instrumenter trekker endel og om natten kjører vi radar for å se regn og vindbyger før de treffer oss.

Nå ser vi en seilbåt i horisonten, det er Corona, en liten svensk ARC båt. de er for langt borte til å kalle opp, vi får se om de drar fra. Vi ligger fremdeles på en 6.plass og den vil vi holde på.

I våre kreative stunder er vi (merk: moroklumpen Lene) begynt å produsere seilbåtvitser: her er den første:

Hvis man er på en seilbåt og vil ha en drink, hvor går man??? Jo, bar-bord. HAHAHa...

ellers så prøver i å finne 10 grunner til å krysse Atlanteren:

så lang har vi kommet

1. du blir nøttebrun

2. du kan gå med røde bukser

3. du kommer til Karibien

4. du har god grunn til å føle deg tøff

vi tenker.....mer kommer

Kapp Verde- St. Lucia 10. døgn

28. november 2015 kl 1200 UTC -2

Posisjon: N 15.34.5 W 50.24.6

COG: 300

SOG 5-6

Vind: 10-12 ms

Utseilt distanse siste døgn: 159 nm

Utseilt distanse fra Kapp Verde: 1573nm

Distanse igjen til St. Lucia: 601 nm

Vær: sol , 30 grader,

Bølger: 3 , havdønninger: 3 m

Antall flygefisk på dekk: 2

Middag: kjøttkaker og fløtegratinerte poteter ( det som var igjen etter pannen hadde eg en flygetur)

Det tiende døgnet på havet har vært innholdsrikt. I følge Mads skulle det blåse 20-25 knop og det har det gjort. Altså skikkelig hardcore seiling. Under middagslaging i går tok potene seg en flygetur da en bølge slang båten litt sideveis. Med den kursen vi har nå så har vi bølgene mer fra siden og det blir litt råkkenroll kan du si. I nattens mulm og mørke kom regnskyer og masse vind, noen fartsgale seilere ville ha mye fart. Et vindkast tok knekken på spribommen da vi nok hadde litt mye duk ute. Slukøret og skuffet måtte vi bare rulle inn og seile på storseilet resten av natten. Gikk så det kostet allikevel. Satt i går på rorvakt og kjenner at det er bra vi nærmer oss sivilisasjon, snart er vi innenfor høvelig rekkevidde på redningstjeneste og det kjennes godt. Noen timer etterpå, i halv seks tiden i natt, gikk en trøtt nattevakt, undertegnede, ned trappen for å gå på do før hun skulle til pers på rorvakt igjen, bommet på siste trinnet og trakket over så det sang. Ubeskrivelig vondt, snått og tårer og forbannelse men gode hjelpere som spratt ut av sengene og tok et tak. Is og kompresjon og en god dose smertestillende og det ble etterhvert til å leve med. Jeg var sikker på at den var brukket de første 20 minuttene, kan utover dagen ganske sikkert si at jeg tror det flett nye leddbåndet jeg fikk for to år siden er en saga blott. Har blitt dimmet fra tjeneste og har tilbrakt dagen på benken med ankelen høyt. Jeg er pisse forbannet, unnskyld uttrykket, men håper på at dette går seg fint til.

Uten spribom må vi nå seile litt høyere, kanskje flere nm enn vi regnet med, men kommer oss greit frem, i mål skal vi!!

Nå er Lene igang med pizza, vi sitter som tente lys og gleder oss til lørdagskos. Alle har vasket og kjemmet håret og vi kan ikke si annet enn at vi har det bra ombord.

Kapp Verde- St. Lucia 11. døgn

29. november 2015 kl 1200 UTC -2

Posisjon: N 16.17.2 W 52.59.9

COG: 264

SOG 5-6

Vind: 10-12 ms

Utseilt distanse siste døgn: 163 nm

Utseilt distanse fra Kapp Verde: 1736nm

Distanse igjen til St. Lucia: 463 nm

Vær: sol , 30 grader,

Bølger: 2,5 , havdønninger: 3 m

Antall flygefisk på dekk: ingen har vært runden enda og talt

Middag: kjempegod pizza med aioli

Det er søndag og vi har hatt en travel formiddag. Etter at skipperen måtte parkeres på le side i cockpit med foten høyt, har superjentene hatt nok å gjøre. Nattevakten delte de i bolker a 2 timer hver med meg i bakvakt på benken. Ikke mye jeg kunne hjelpe til med, men kunne ihvertfall dra i et tau eller rope ned på hjelp. De klarte natten fint, men er trøtte i dag. Jeg hadde det utmerket, puter i massevis, et lite teppe, måneskinn og har purket meg gjennom natten. Kjører på med kompresjon og is og NSAIDS. Man blir immobil i en gyngende båt når man ikke skal belaste, nesten umulig å bevege seg noen steder. Gikk ikke mange timer før de var lei meg gitt, bare fordi man vil ha en brus eller noe....

05 var jeg pling våken og jeg og Erin nattevakt satt og fantaserte om livet på svai i Karibien og hadde det ordentlig koselig i nattens mulm og mørke. Reidun kom på kl 06, hun bakte deilig brød og vi hadde store planer om en skikkelig cowboyfrokost: egg og bacon og bønner. Eggene luktet nå ape og det var det. No more eggs before St Lucia. men nybakt brød med bacon og bønner var helt konge. men før det bestemte vi oss for å jibbe. Nå var vi nesten på vei til Grønland og i dag skulle vi ta ned storseilet og seile på fokken. Lene var våken og vi hadde skiftet kurs slik at vi nok en gang ville ha palmer i havn. SÅ kom en diger bølge og rett og slett kolliderte med skutesiden, sklei inn over dørken, ned i cockpit og inn gluggen til Erin som steinsov. Stakkers Erin, hun ble sjokkvåknet av hele Atlanteren inn i lugaren. Nå er hele lugaren hennes spredd utover dekk så godt det lar seg gjøre for å tørke. Alt var vått. ALT!

Uten spribom så forsøker vi oss nå med bare forseil. For å få det til å stå, har vi dratt bommen langt ut, festet en blokk i enden og satt skjøten til forseilet gjennom den. Da klarer vi å få seilet til å stå noenlunde. Vi trenger en 10 ms for å få smooth seiling så vi håper vinden holder. God kurs rett i fletta på St Lucia har vi også.

Lene’s umettelige seilbåtvitser: hvorfor la skipperen seg til å sove på komfyren? For å bli bysset i søvn.

vi tenker fremdeles på 10 gode grunner til å krysse Atlanteren:

nr.5: man får god tid til å lage vitser

sail fast, live slow!

anne

Kapp Verde- St. Lucia 12. døgn

30. november 2015 kl 1200 UTC -3

Posisjon: N 15.35.16 W 55.24.6

COG: 290

SOG 5-6 kn

Vind: 5-8

Utseilt distanse siste døgn: 149 nm

Utseilt distanse fra Kapp Verde: 1885nm

Distanse igjen til St. Lucia: 1885 nm

Vær: overskyet, masse squalls , 30 grader,

Bølger: 2,5 , havdønninger: 3 m

Antall flygefisk på dekk: 1 som klamrer seg fast

Middag: pølsefest!

Vi er litt lei oss for at spribommen røk, det setter oss litt tilbake fartsmessig. Vi har hoppet en plss ned på listen til 7.plass. Grrrrrr...........Seiler på fokken og det går unna når det blåser mer enn 10ms. Det har det gjort i natt, men i dag har vi enten vindstille og seilet bare står og slår og flagrer, eller så blåser det og regner het vilt. Vi seiler med været, ruller inn endel på fokken når bygene kommer og det går så det koster. Vi sitter som våre kråker i cockpit og styrer Lea gjennom bølgene. Faktisk deilig med litt regn, men det kunne blåst jevnere.

vi kikker på distansen til St Lucia og ser at det nærmer seg, satt inn Karibien kartet i plotteren og er klare som egg for å komme frem. Reidun fikk bakvakt på benken i natt og fikk tatt seg inn igjen. Hun spratt opp i seks tiden da første regnbyge kom og vi oldiser har styrt skuten i morgentimene mens ungdommen har fått sove litt. Stille og rolig mellom bygene, hver sin kaffe og fiskesnøret ute. Vi kjenner at vi har det godt, så utrolig privilegert som får oppleve dette! Solen kikker så vidt frem mellom skyene og tegner en diger regnbue over båten.

Værmeldingen lover masse regn og vindbyger de neste to dagene. Så det blir full rulle helt inn. I dag skal jeg grave langt ned i et lager og finne champisen, den skal på kjøl!

Nå står superdamen i byssen og lager fleskepannekaker, solen skinner akkurat nå og vi stritørker regntøy og puter. Jeg skriver på en av de siste loggene for livets lengste seilas så langt, heldige meg som får oppleve dette med min flotte lille familie. Så godt å vite at det er mye mer i vente.

snakkes!

Kapp Verde- St. Lucia 13. døgn

30. november 2015 kl 1200 UTC -3

Posisjon: N 14.52.3 W 57.37.7

COG: 270

SOG 5-6 kn

Vind: 9 ms

Utseilt distanse siste døgn: 120 nm

Utseilt distanse fra Kapp Verde: 2024 nm

Distanse igjen til St. Lucia: 198 nm

Vær: overskyet, fare for squalls , 29 grader,

Bølger: 2,5 , havdønninger: 3 m

Antall flygefisk på dekk: 1 som klamrer seg fast

Middag: pasta med kjøttaus. Toffeefe til dessert!

Jammen santen klatret vi opp på 6.plass, men 1 nm margin!! Vi lå og knivet med Hijeira fra Las Palmas til Kapp Verde og seilte i mål like før dem. De slo oss på handicapet men gøy å seile fra de allikevel. Nå har de lusket seg innpå oss etter at vi mistet spribom og superfart, men i natt skled vi forbi. Begredelige 120 nm siste døgn, det er snitt på 5nm i timen. Nå har vi lagt hodene i bløt og tenkt på alternativene. Vi har mulighet til to forseil, men vanskelig uten spribom. Vi kan teste lettvindseilet, men plutselig er det en squall og 15 ms, vil det tåle det? Vi har valgt å sette opp stormfokken på kutterstaget, det er også en god øvelse i å sette opp under seil. Ser ut som om det gir oss en liten knop mer og det er kanskje alt som skal til for å slå gubbene fra England. Våre gode venner i de norske båtene Shoshana og Vaares er allerede i mål, men de skal seile fortere enn oss med sine båter. Litt misunnelig i går kveld mtp at de ville få purke hele natten med tampene i land mens vi sliter oss ut av Tornerosesøvnen på nattevakt her. Men, det er ikke hver dag man krysser Atlanterhavet så vi er igrunnen heldig som får duppe her ute et par dager til. Yeah right!

Natten har vært bra, ungdommene har fått sove og Reidun og jeg har tatt natten. Den damen er helt utrolig, baker brød i nattens mulm og mørke mens jeg har mer enn nok med å ikke sovne stående. Har hørt gjennom hele repertoaret til jan eggum på ipod’en i natt. Det er så konge når man så får bakvakt på benken, kan lulle seg inn i et teppe og la båten vugge meg i søvn. Det beste stedet å sove under seil! Det ble ferskt brød til frokost da jentene dukket opp på morgenkvisten.

Så hva gjør man på om dagene på havet: morgenvakten vasker cockpit og kanskje lager nokke godt til lunsj. Jeg laster ned mail og skriver logg. Ser på værmelding og sender mail til familie og Britt og Erik som trofast har holdt oss med selskap på havet. Hver dag får vi resultatlister fra ARC, Reidun analyserer disse hver dag og pusher på for å seile fortere. Den damen har konkurranse instinkt. Vi spiser middag før solnedgang og legger plan for nattens seilføring i forhold til vær, lufter tanker og leser mailer. de siste dagene har også hatt innslag av julekalender, veldig stas.

I dag er det første desember! Vi skal ha risengrøt og kakemenn til lunsj! det har jeg gledet meg til lenge. Det er en fin dag på havet, alltid litt vugging men ikke helt haraball. Men, plutselig kommer en bølge fra den rareste vinkel og er du dum nok til å slappe skikkelig av på lo benk så ligger du på dørken på ett sekund!

Vi håper å komme frem i morgen før kvelden og mørket kommer. Så mye mer stas å komme inn i dagslys. Kanskje den lille stormjibben kan hjelpe oss?? En liten knop ekstra i timen vil være helt avgjørende. Snart passerer vi Barbados på babord side, ikke det kult?

Nå begynner den følelsen i kroppen, en uro, vi er snart fremme, en helt spesiell følelse.

Har aldri vært så nærme St Lucia som vi er nå!

Fra vitsegalleriet:

Hva er du ikke kan trimme på en seilbåt?

Hekken

Flere gode grunner til å krysse Atlanterhavet:

1. du blir nøttebrun

2. du kan gå med røde bukser

3. du kommer til Karibien

4. du har god grunn til å føle deg tøff

5: man får god tid til å lage vitser

6. man kan spise tofeefee på en mandag

7. man kan si “den gangen jeg krysset Atlanteren”

8. gratis detox med litt magesjau og mye svetting

vi sliter litt med å finne flere gode grunner..........

snakkes i morgen, på tampen!

Kapp Verde- St. Lucia 14. døgn

2.desember 2015 kl 1200 UTC -3

Posisjon: N14.36.29 W 60.04.4

COG: 270

SOG 6

Vind: 8 ms 120 grader

Utseilt distanse siste døgn: 150 nm

Utseilt distanse fra Kapp Verde: 2179 nm

Distanse igjen til St. Lucia: 57 nm

Vær: overskyet, fare for squalls , 29 grader,

Bølger: 2,5 , havdønninger: 3 m

Antall flygefisk på dekk: 1

Middag: chilli con carne

i går var den fineste dagen så langt på havet. Behagelig sjø, lett overskyet, 7 ms og en lett vuggende båt. Lat dag i cockpit med bok. vi måtte legge fra oss frustrasjon over at det går sakte og bare nyte dagen. Etter en god middag fant vi ut at den ville være den perfekte kvelden for filmkveld i cockpit, vi rigget oss til med godterier og greier. Etter en halv time rullet første regnbyge inn over oss og det var det. Kjekt så lenge det varte. Det gode er at det har blåst bra i natt og vi har logget mange nm og tok et godt jafs av siste strekk mot St Lucia. Dagen gryr og vinden stilner igjen, vi er såååå nærme men det blir nok sen kveld før vi er fremme.

Vi er klar som ett egg , det blir helt fantastisk å seile over målstreken. Champisen er på kjøl og alt er bare velstand, alle skal vaske seg, cockpit’en ryddes og båtnr henges på rekken.

vi har krysset Atlanterhavet!!!!!

snakkes på St Lucia!

Her er LENE’s skråblikk på Atlanterhavet.

Lea’s bidrag til ARC+ loggen:

November 9th/07:29 UTC

It’s the 8th of November (finally!), and the time is starting to close up on 13:00 UTC. As we approach the area of the startline, numerous boats are already cruising back and forward in the area, and the sight of all our new ARC+ friends ready to set sail is just beautiful. As the start sign goes off, our pulse is high, and we’re all smiles because we’re finally on our way to Cape Verde. Already during the first hour we run in to some trouble with our main sail – the shackles on the bottom pop out, and we have to turn around and go up against the wind to fix the problem. Meanwhile, we’re seeing how the ARC-fleet is disappearing from us.. We manage to fix the problem, but we soon realize how far behind we are. With dolphins (literally) everywhere, and swordfish taking high jumps right next to our boat, we cheer ourselves up by thinking that if we count from the back, we’re actually in 2rd place! Which isn’t too bad. Right?

The rest of the first day we have a great time enjoying the sea, and are all happy we’re finally on our way. With the strong wind we’re able to hold a 9kts speed, and when the night comes we decide to only use our main sail, which gives us a comfortable night – and speed. As it’s getting dark, we sail past another ARC boat, and everyone is cheering, because we’re finally in last-third-place!

Subject: Log Day 2 - Monday/Wildlife on deck

After a few hours of sleep after my night watch, I wake up to squicking and laughter up in the cockpit. A squid just landed on deck! I tumble out of bed, as the others are all excited and wanting to use it as bate for fishing, and hey, we should take a picture of it and holy guacemoly, what to do first! Until a few seconds later, all of a sudden it’s gone. Did it jump? Did a wave take it? Nobody has a clue, because everyone was too excited about the squid to actually pay attention to it. Oh well, it was fun while it lasted.

The temperature is great, but the wind has settled quite a bit, compared to yesterday. It’s now coming from the East, so we set up the spinnaker-pole to keep our speed up. While we set this up, we have another visitor on board. Just the smallest bird I have probably ever seen, sitting on our Hydrovane, just hanging out. But when it heads for the opening down to the galley, we unfortunately have to wave it off and scare it away. Caserole is in the making (by Reidun) down there, and we don’t have enough to share!

What had been a great day on board LEA, turned out to become a very tough night. Around midnight we received a call through the satellite phone from our family at home, who are taking care of our dog, Latisha. She has had a serious heart-failure and is very sick. This breaks our hearts as we are a long way from home, and can’t be there for her when she needs us most. She is without doubt the world’s best dog, who we love very, very much. With a heavy heart, we decide to put her down, to take her out of her misery. An unfair and heavy decision to make, but the right one. With Latisha in our hearts, we all sit together, sharing tears and tissue-paper, while we let LEA take on the steering through the rest of the night.

-Lene

Log Day 3 - Tuesday (Yesterday I wrote Tuesday, but meant Monday)/ Mystery of the squid

After a rough night, it was good to get some sleep and be in the presence of only each other and the sea. All though it’s with mixed feelings being so far from home, we’re trying to think ahead. We’re looking forward to Cape Verde, and are excited about the fact that we’re almost halfway there, while keeping the world’s best dog in our memory and heart.

So I don’t know about rest of the crew, but I think I’m already loosing track of the days. I woke up today positively sure that it’s Wednesday. But you see it isn’t. Apparently it’s just Tuesday and you could easily have me fooled and tell me I have been blessed with a whole extra leap day this year. But hey, I don’t think I’m the only one onboard LEA who is a little starting to get a little nutty. We’ve set up a half-hedge to block the entrance down to the saloon, to prevent water from coming in if a wave hits the cockpit. And after (almost) three days my mother, the skipper, still bumps her knees into it every single time she comes up the staircase. She means well though. And she happens to be a medic, so if anything she can band-aid those scratches on her knees right up.

Reidun and Erin, who are doing the 07-13 watch, have the responsibility to clean the cockpit in the mornings. This morning, when lifting up pillows to wash the bench, they found something quite disturbing, yet resolving for the missing squid from yesterday. Apparently it had slid down from the deck, into the cockpit and in between the cushion and the bench. And we do happen to occasionally sit down on these cushions… I think you understand where I’m going with this. Poor squid.

With Reidun’s freshly baked buns, and Norwegian brown-cheese that we’ve kept vacuumed and saved for a long time, it was quite the night watch too.

Day 4 – Wednesday/Rhonda, our lunch-guest

It had been a long, wide awake night watch looking at stars and eating brown cheese, so I couldn’t have been more ready for my bunk when the time showed 0700 and my watch was over. Waking up six hours later, after what seemed like an eternity of sleep, I had absolutely no idea where I was for a good ten seconds.

Waking up to sun wasn’t too bad, it finally came out! Our solar panel seemed pretty happy about this, all though so were we, considering it provides the luxury of enjoying a visit to the only toilet with an electrical pump. Highlight of our day! Or I guess if we’re speaking of highlights, Erin did a pretty good investment there. For lunch she made cinnamon rolls from scratch, which doesn’t only highlight our day, but our night watch too.

I don’t know if it’s the cinnamon rolls or just our delightful crew, but our boat seems to be the head attraction of some weird type of wildlife at sea. Not only have we had birds and squids (may it rest in peace) on board, today a butterfly flew into our cockpit and casually sat down on the skipper’s t-shirt. A butterfly! Who knew a butterfly could fly this far out? I know we didn’t. All though we did come up with a theory that may explain it; The butterfly, let’s call her Rhonda, had a late night out in Cape Verde. Had some drinks, played some pool, made some friends. As the morning starts to dawn, she’s still out with her new friends, and they decide to camp out on a boat down at the docks. Now Rhonda may have been a bit fuzzy when falling asleep, but when waking up hours later, she’s positive she’s still on the same boat, just the boat isn’t exactly where it was parked when she had fallen asleep. Talk about your hangover!

Log Day 5 – Thursday/Catch of t….omrrow maybe?

With very little wind, the night went by slow in a 3-4 kts speed. Although listening to podcasts and forgetting to eat the cinnamon rolls we had saved, did make the time go by fast. Around 7am, while everyone was up during the watch-swap, we used the time to spread our sails in a beautiful, pink morning sky. This picked our speed up quite a bit, and we can proudly say that a homemade spinnaker pole does work!

We’re really on a roll these days in the cooking department, and today Reidun kept it going by not only baking some delicious bread, she also made scrambled eggs to go with it for lunch. For the past few days she’s been working the fishing pole, using all kinds of bates and hooks, trying to get that tuna on board - but without luck. Yet. Apparently all the squids and butterflies and birds of the Atlantic haven’t informed the tuna what a great time they’ve had visiting LEA. Or maybe the tuna have only had a talk with the squid. Time will show. We are keeping our fingers crossed though, for a potential “Log Day x – Catch of the day” to write soon.

With the skipper’s turn in the galley, whipping up some barbeque burgers, and less than 280 nm left to Cape Verde, we’re crossing our fingers that the wind will come around anytime soon now and decide to be our friend (so that we will hopefully make it to the welcome party on Saturday and also maybe have time to take a shower first). As for the tuna. Despite the missing presence of those two, I can’t complain about this life at sea, it’s pretty great.

Sailing for Hope,

-Lene

Log Day 6 – Friday/Banana Pancakes

19:26 UTC - Starting the day not thinking at all about the fact that it’s Friday the 13th, we decided to test our water maker, and had to “waste” some water to make room for test-water. So I took one for the team; a shower. And then a 4 hour nap. And then my sister woke me up to the smell of coffee and banana pancakes for lunch. You see, nature kind of turned on us and decided to turn about half of all our bananas into that brown, ripe look - all at the same time. So then we had no choice but to eat them all. So Chef Erin whipped up some banana pancakes. Eat that, nature.

In theory we may not have had the best luck fishing yet, but how did we know we weren’t even going to have to use a pole. Earlier today, during a stroll on deck, I noticed this tiny, slimy creature with wings, just kind of smooched into the deck. Was it a giant mosquito? A tiny bird with surprisingly small wings? I guess you can say that my only right guess was that our deck had unfortunately been its funeral. The poor thing was one of those flying fish, whom I now had to peel of our deck. When I say peel, I mean literally. I put on a plastic glove and had to use force to remove it from our deck, the anti-skid dots on our deck was imprinted in his wings. The Sahara Desert has really felt comfortable settling down on our boat, there’s probably enough sand to build a sand castle, so when the little creature was removed, there was a white spot from where he had been. I mean poor thing, may he rest in peace, but ew!

By today’s dinner we have narrowed it down to only 158 nm left, the sky is super pink and continues to blow my mind, the wind is doing its best to fill our sails and I am ready to enjoy what could be our last night before Cape Verde.

Sailing for Hope,

-Lene

Log Day 7 – Saturday/Closing up on the finish line, with a hint of tomatoes

21:50 GMT-1: With 5 nautical miles left to the finish line, Cape Verde feels so close we can almost touch it! We’re all in the cockpit, ready to set our feet on solid ground and are of course fighting over the honor of who saw land first. Earlier today we had a good go on deck with a bucket and a few loads of sea water. That Sahara desert has really made itself comfortable. The sand is still all over the place, on ropes and wires and in between all kinds of surfaces we didn’t even know existed. Let’s just say there’s no doubt what angle the wind came from.

With Hejira right behind us, Sara Ulrikke beating us with a few miles, the day has been a good one with some added excitement of closing up on Cape Verde. Or what I thought was a good day, until I crossed paths with an unfriendly can of tomato sauce. It’s my day to cook, and I decided to put burritos on the menu. An easy meal to cook, and seriously delicious. The rice was ready, the meat was cooking and guacamole was in the making when I left the can of tomato sauce unattended for about 9 seconds on the counter, with the lid slightly opened. Mom, if you’re reading this, I would like to apologize in advance for any potential red spots you may stumble upon behind the stove, on the floor, in the sealing, on your computer or really just anywhere in the saloon area. Or on me. I took a shower and I think I got it all off, but honestly I’m experiencing a constant smell of tomatoes and I think it’s me.

Other than an evil can of tomatoes, an unfortunate squid, some loose shackles and tough news from home, the life at sea has treated us well and we are already excited to start the next leg. Although right now we’re excited about the land closing up on us; Africa!

Sailing for Hope,

-Lene

Log Day 8, 9, 10 & 11 – Cape Verde/2nd leg

After arriving Mindelo late Saturday night, after some drama with a cracked shackle causing a jibbing boom right outside the marina, we’ve had a good 3 days on the island Sao Vicente. Sunday we spent most of the day taking naps inbetween washing Sahara and flying fish-marks off our boat, before the crew dinner in the evening. It was so nice seeing everyone again, and exchanging experiences like how everyone caught at least one fish and we didn’t. Monday morning we went on a great half day tour of the island, where we got to try the local rum and live music on the beach. This place is so very beautiful, but the poverty amongst so many of the people really breaks my heart. The Norwegian boat Sun Trip, were also in Mindelo while the ARC+ were there, and they invited all the Norwegians over for waffles and brown cheese. The dog that lives in the marina was also very happy about this, and seemed to enjoy Norwegian waffles.

On our final day before leaving, we had a walk around town and did some last minute grocery shopping for fruits and vegetables. My day was made when I saw a woman walking around like any other person, with a basket of fruit on her head.

Now we are on our way to St. Lucia, the sun is shining, the waves are throwing stuff around, we’ve already had one live, flying fish on deck and all is great. The skipper and Erin are struggling with stomach-issues from something they ate before we left Mindelo – but they’re pulling through, taking turns in the bathroom and being good sports. Today’s plan is to find a good course, make a good lunch and place our bets on what date we will arrive in Rodney Bay, St. Lucia. Caribbeans, here we come!

-Lene

Log Day 12 – Thursday/

It’s day two of leg two and the cockpit’s temperature has reached 30 degrees celsius. Yikes! After a few cloudy weeks in Las Palmas and Mindelo, our putting on sunscreen-game is a little off. You know the feeling – when the morning is turning into noon, the sun is getting warmer and you’ve just finished putting on sun lotion, which have had time to dry, when a wave hits you from the side and it was all for nothing. You start the process all over again, knowing there’s really no use because now the sun is so hot that the lotion won’t have time to dry before you start sweating it all off. Quite good fun.

It’s been quite the productive day – we’ve jibbed once, had a stroll on deck to peel off the poor flying fish, the skipper has yoghurt in the making and we’ve even taken something definitely worth calling a shower, to rinse off those layers of sunscreen. We’ve also come to the decision to start our Christmas calendar early this year – a tradition from home where we make each other small gift calendars as a way of counting down to Christmas Eve. It’s not supposed to start for almost two weeks, but let’s face it, the jo of counting down to something will be much bigger while we’re at sea, than when we’re not.

Erin, who has not been feeling to good the past 24 hours, is staring to get color back in her face and the fellow stomach issues having a visit in LEA is starting to leave us alone. All though the flying fish are making more and more exciting appearances; just a few minutes ago we found one on the bathroom floor after forgetting to close the window. Poor thing didn’t even see it coming. The plotter is telling us we have less than 2000 miles left, so any minute now we can start gazing for land.

-Lene

Log Day 13 – Friday/Accidental nap

21:42 Local LEA Time: As the skipper and I are now on team early bird, our days start on watch at 7 am. Yeah, it’s a tough life at sea. The morning starts with a stroll on deck, and todays catch was five (not so happy) flying fish. After finding one on our bathroom floor the other day, I’m a little anxious about keeping the side hatch to my cabin open. This creates quite a problem, considering the heat that builds up down there over the night. So I’m left with a dilemma. I can either (A) – keep my hatch open at night, with a slight chance of getting smacked in the face by a fish with wings, or (B) – play it safe and keep the hatch closed, and have the joy of a good night’s sleep in a pool of my own sweat. Quite the Sophie’s choice that one.

Anyway. As a result of Reidun’s very productive night watch, we had freshly baked bread for lunch, before doing our once a day-jib. The sun was absolutely no joke today, so while letting the sunscreen dry up, I decided to stay downstairs for a few minutes and put a drink in the freezer while waiting. You could say the drink was pretty chill and the lotion dried up, when I woke up from my waiting-position on the couch about three hours later. So much for the effort of putting on sun screen, but what can I say, accidental naps are the best. Post-nap, Erin whipped up some delicious pizza for dinner, because what’s a Friday night without pizza.

We’ve all placed our (secret) bets on what date and time we’ll arrive Rodney Bay, where the winner will have the choice between a whole week off duty from taking the dishes, or a 30 minute massage from each crew member. I’m rooting for the choice of both. The skipper and I are now on watch, with a bright moon to light up our way and the ocean around us. The fact that there are about 60 boats out here right now, all going the same way, and we have no chance of spotting a single one, is just beyond me. This ocean is either just unbelievably huge, or the other ARC’ers have made it to St. Lucia already.

-Lene

Log Day 14 – Saturday /

19:44 Local LEA time

So nature kind of turned on us again. I swear the bananas we bought in Mindelo went from green to brown and decided to just skip the whole stage of being yellow. We usually buy a bunch of yellow ones, and some really green ones to make sure we’re good for bananas for a few weeks. I don’t think we were careful enough this time making sure the bananas were green enough, because we’ve got about twenty brown ones in our net outside. So I really had no choice but to make banana pancakes. Which I did, today. A couple of eggs, some oatmeal, a few really mouchy, brown bananas and a dash of milk and the joke is on Mother Nature.

This first week my mother and I are on the morning watch, which means we have the responsibility to clean the cockpit. My mom was planning to do a thorough job this morning, and filled a bucket with soap and water. While doing this, my sister was getting her beauty sleep in after a long night watch, with the side hatch to her cabin opened into the cockpit. The sea was pretty rough this morning, so before any of us had time to react (I swear) the bucket, which was left on the floor in the cockpit, was sliding over the floor, heading for my sister’s open hatch. The next thing we knew, there was a whole lot of squicking and yelling and “that’s not funny!!” coming from my sisters cabin. All though it was a little funny, from my side of the hatch anyway. I have the feeling she’s still not sure if it was either an experiment (gone bad) of trying to tell her to take a shower already, or if we were just really bored.

Other than this incident, which apparently was only fun for some of us, it’s been a good day in LEA. Usually we have a few minutes every day around sunset, when we switch watches, where we all cuddle up in the cockpit to hear today’s e-mails from home. But the last few days we haven’t heard anything from home, which is odd and unusual. Luckily, it turned out these mails had just gotten lost on the way to this tiny little boat out on a very big ocean, because today they came in, all at the same time! I swear it was almost better than Christmas. We’ve done our once a day-jib, and are now heading north east, more or less a course straight for Saint Lucia. The wind is our friend, LEA is surfing majestically on the waves, and it’s just us, the sea and banana pancakes.

-Lene

Log Day 15 – Sunday

22:36 Local Lea Time

I’m currently under a blanket in the cockpit with my ipod, looking at stars while on watch with my mom, who is the lookout at the moment. Who by the way was just attacked by one of those fish with wings. It just flew right in between her and her seat. So one of our comfort-seats kind of smells like fish now. Or maybe it’s my mom. Earlier this morning, while doing a stroll on deck, we picked up 14 flying fish on deck. Fourteen! Those poor things, I mean, with an ocean this big, what’s the chance of hitting this one, tiny sailboat invading their space when they’re out flying. Which is also weird because they are fish and should be out swimming, not flying.

Today the waves have been hitting us from the side, creating a new, fun movement of the boat, and I’ve really had to concentrate to keep clear of seasickness. Which really does take a whole lot of concentration, when there’s stuff I swear we fastened tight, just flying around like we’re in outer space. And there was this one mango that had gotten bad, that I left on the counter just for a few seconds before going to throw it out, when it suddenly was just gone. Like completely vanished, didn’t even hear it slide down behind the stove, turning into something more of a mango-mousse. Sorry, mom. Again.

But hey, the everyday temperature is still 28 degrees, and the spray of saltwater that hits me while taking a nap in the cockpit every now and then is actually kind of refreshing. We’ve started taking “showers” on the back deck behind the rutter – with a bucket of seawater to pour over ourselves, and a rope so we don’t accidently have to go for a swim. It’s the best kind of showering. Right now, the sea is actually calm, the sky is clear and this nightlife at sea isn’t too bad. And yesterday, when I was talking about how we’re heading north-east, I was of course kidding. At least I hope I was, because you could say that Saint Lucia is slightly west of our position at the moment.

1438 nm left!

-Lene

Log Day 16 – Monday/ Banana pancake, without the pan

23:58 Local Lea Time

It’s Monday, and I just realized it’s now more than 2 weeks since we left Las Palmas, and in a few days it’ll be a week since we left Mindelo. Even though some days are slower than others, I every so often find myself surprised how fast the time has gone by. The days at sea really flies by with watches, sleeping and waking up for meals, and occasionally giving the bananas onboard their pancake-destiny. My sister decided to pursue this today, but instead of doing the usual pancake-joke-on-nature kind, she managed to whip up a cake. It tasted like banana and still was truly delicious. Don’t know how she does it.

And for the record, cooking at sea is really no joke. Or should I say the Atlantic is no joke, we’ve come to discover. And we thought we had experienced tough sea and squalls. This ocean is just a never ending rollercoaster, which sometimes provides the excitement of a good side-tilt and squalls appearing from out of now where right after you definitely just did a thorough radar-swipe. I do continue to amaze myself by forgetting the ridiculousness of leaving round shaped things on the kitchen counter. Round shaped things roll, Lene. You’d think an anti-skid mat would stop it, but no. I could keep experimenting to see if one day they’ll quit rolling off and leave tomato stains all over the place, still to be found in about 10 years from now, but something tells me it won’t come out with successful results.

The person having the most fun with this roller coasting sea, I think would be my mother – the skipper. The two of us are currently on the same watch, and while one is being lookout, the other rests on the bench. On tonight’s watch she fell asleep on the bench, and had no chance of grabbing something to hold on to when a wave hit us from the side, and she slid right into the table and hit the floor between the table and the bench. A little confused of what just happened (and my missing ability to not hold back my laughter), she sat back up on the bench, when only a few minutes later the next big wave decided to soak every single layer of clothes she was wearing. I on the other hand, the hand steering lookout, was only hit by few drops. I think maybe my sister payed the wave off as payback for that bucket of water hitting her in her sleep.

1271 nm to go!

-Lene

Log Day 17 – Tuesday

So an ARC staff walks into the Las Palmas marina minimarket, to buy a brand new deodorant. The cashier says ‘would you like a bag for that?’ in surprisingly good English, but the Yellow Shirt just smiles and says ‘No thank you dear, I’ll just take it under my arm.’

Ah, how you Yellow Shirts crack us up. To anyone (if anyone) reading this who aren’t familiar with the ARC; the miracle workers who make the ARC happen, who sends us on our way from one port only to stand there ready on the other at the next one to welcome us, check us in and make sure we’re taken excellent care of – they wear yellow shirts. And they pull it off. The reason I’m telling you the joke from last night’s watch instead of the detail of our very pleasant day at sea, is that my creative, but not really top-notch joke-telling was pretty much the highlight of our Tuesday. Besides taking a few naps, having dinner and watching too many episodes of Friends. Though you really can’t watch enough Friends.

We have reached our seventh day at sea and we’re talking about 100 nm until we’re halfway. That’s halfway over ground, not time-wise. But still. How cool is that. The halfway party should have been the Tuesday’s reason of excitement, but I guess we’re going to save that for tomorrow. We’re talking halfway-cake and a drop of champagne. Maybe we’ll even do a little dance. We’ll see. Until then, I’m going to go ahead and hope for maybe a whale or another boat before midnight, so this Tuesday won’t just be that day when we weren’t halfway to Saint Lucia yet.

1106 nm to go!

-Lene

Log Day 18 – Wednesday/Running into a friend on the Atlantic

23:57 Local LEA time

At 15:15 Local boat-time today (which I believe is now UTC-2) we reached the point where there’s only 1025nm left between us and Saint Lucia, which means we’re halfway! This of course had to be celebrated, and you can believe we have prepared for this day. We popped the tiniest bottle of champagne I ever did see, we all had a sip and then shared the rest with the Atlantic as kind of a “thank you for your corporation,” even though it was probably the wind who should’ve gotten its share, as the ocean has only kept us floating in addition to providing us with waves hitting us from all kinds of angles.

Erin, who I think has earned herself the title ‘future housewife of the year,’ did nothing less than to bake a batch of brownies. Almost from scratch. She managed to not burn the entire half part of the cake, which does require a special skill, and it was absolutely delicious. Marianne, a family friend from home, gave us 4 wrapped gifts when we left Bergen back in June, to be opened some day way out in the ocean, and we thought this would be a great opportunity to pull these out. So we had champagne, cake and gifts for everyone. Do we know how to celebrate or what.

As if that wasn’t the essence of today, we also had a wonderful surprise in the middle of our halfway celebration. We finally saw another boat! With sails! We immediately sent the ARC an e-mail with a nearby vessel request to find out if it could be a friend – and it was! This fact was confirmed when we were in close enough range to hear the skipper of S/Y Timshel calling us on the VHF. It was almost too exciting to handle. We had a nice talk with them, and it was just so great to “run into” another ARC+ boat out here in the middle of nowhere. We were in sight of each other for a few hours, but around 11pm I lost the sight of their light. Oh well, it was good company while it lasted.

970nm to go!

-Lene

Log Day 19 –Thursday/Christmas Calendar

22:48 Local Lea Time

Today is the day we decided to start our Christmas calendar. The reason for that is because in 25 days, my mother is leaving us for a few weeks because of work. So it’s partly so that she doesn’t miss out on the very precious tradition of the Christmas calendar, and partly because it’s our 9th day at sea and we are really starting to run out of jokes. The way it works, is that we each have two gifts for everyone, so that we’ll have 24 in total, which of course would make more sense if we started on the 1st. But anyway, whoever’s day it is to do the dishes also has her turn to get a gift, so they kind of compensate. We are all probably more excited about this than the normal amount, but then again who said we were ever normal.

Today it was my day to do the dishes, so I got to have the first go with the calendar. I got a USB-fan with disco lights, with love from Reidun. So while I sit down here in this joyous heat, writing logs – I now have a fan that provides me with air-condition and a party. Not too shabby for Lene.

Another thing we did today was swapping watch-teams. Capskip and Reidun are now on the day- and night watch, I’m still on the morning and evening one – but now together with my sister. Who by the way managed to start the day with a little action, by leaving an open box of cereal on the kitchen counter. The hidden spots of tomatoes that have been without company until now were very excited about this.

830 nm to go!

-Lene

Log Day 20 + 21 – Friday + Saturday/Broken pole and potatoes and… paws.

21:30 Local Lea Time, Saturday

We have now logged about 1700 nautical miles, and have about 500 left. So we’re all expecting palm trees in the horizon any time soon now. It’s come to our attention that the leading ARC+ boats have already reached Saint Lucia within the last 24 hours. Considering we have about 4 days to go, I find that kind of crazy but also kind of cool. Go them! In our defense though, they all have the superpower of a spinnaker (in addition to being bad ass sailors) and we no longer have a spinnaker pole (that we use for our sail that isn’t even a spinnaker) because, well, it kind of broke.

The nonstop fun these past few days started Friday afternoon, when Erin was cooking dinner and had baked potatoes in the making. She was on a good roll with the whole ‘spreading food all over the place’, and as she opened the oven to check on the baking, the potatoes decided to do a little dance in the rhythm of a wave. Potatoes everywhere. Everything we’ve eaten since we left Mindelo seems to fit in the category ‘hey this tastes kind of funky,’ so to nobody’s surprise, we ate them anyway. I strongly believe the reason for the potatoes decision to jump around, is because they were just very excited about us running into our Swedish friends on S/Y Corona Aq, the second boat we’ve crossed paths with in these 10 days at sea. We were so happy to suddenly see them out here in the middle of nowhere, and we even got to have a little chat thanks to the brilliance of radio.

This same night is when things went from fun to not too exciting. During the night 20-25 knots wind had us surfing the Atlantic like a speed boat. We may have gotten a little too excited, because it didn’t take long before the spinnaker pole decided it needed a break. Like physically, it broke. It’s now bendy like a hot dog. So that really sucks, considering this downwind sailing doesn’t give us much choice but to spread our sails for speed, whereas a spinnaker pole supporting the foresail is essential. But with no ability to fix this problem at sea, we decided that life must go on. At least until our skipper tripped on the staircase and sprained her ankle in a “it hurts so bad I think I may have broken it” kind of way. You could say the pole kind of took our skipper down with it, she is now parked on the bench with a painful, compressed ankle held high.

Luckily we’re at the point where we’re closing up on land, and not moving further away from it. We’ve settled with the fact that these last 500 miles will just take some more patience than we expected, but eventually we’ll reach the land of the rum & coke. We feel like we’ve missed out on a few of those really slow days where the calm wind provides the possibility of fishing, taking a dip in the ocean and even having time to be bored. But hey, it’s Saturday night, we’ve had the inevitable (Friday night) pizza à la me, the Christmas calendar is keeping everyone happy, and even the injured skippy has agreed to enjoy these last days of this adventure.

517 nm to go

-Lene

Log Day 22 + 23 – Sunday + Monday/Are we there yet?

Sunday morning was a rough one for some of us. By some of us I mean Erin and by rough I mean having something similar to half of the Atlantic making itself comfortable in your cabin. We had just jibbed our main sail after a few days of heading NW, and we now had a course straight for Saint Lucia. This gives us a better angle wind-wise, all though the waves are now hitting us from the side. It didn’t take long until one of these waves smashed into our side, slid right into the cockpit and through the hatch into my sister’s cabin. A few seconds later you could hear “ARE YOU KIDDING ME” coming from my sister, who apparently isn’t a big fan of this type of waking up. I ran down to make sure she hadn’t drowned, and it looked like someone had filled up the entire cabin and then tapped out the water. The inside of her cabin had to spend the rest of the day out on deck drying in the sun, though not much of it will be completely dry until we make it to Rodney Bay and can open all hatches to air out the cabin. Her MacBook is still fighting for his life in a bag of rice.

Though the day had a rough start, we did everything we could to make the whole of it a good one. Eggs and bacon for lunch, without the eggs (they were just a little too funky, even for us) and freshly baked bread, by Reidun with her superbreadbakingpowers. With some quizzing in the cockpit and hotdogs for dinner, we almost forgot the wave from hell ever happened.

As Sunday turned into Monday, the squalls were starting to make their way to cross paths with Lea. This gave us some extra wind to push us faster over ground, something well needed in the loss of our beloved spinnaker pole. The squalls stuck around pretty much the entire day, which gave us a break from the sun and therefore wasn’t too bad. With a screen set up so that we could sit in the cockpit without getting wet, it was actually kind of cozy. That is until you go downstairs where all hatches are closed and all chances of not sweating are gone. But oh well.

We’re closing up on Saint Lucia - when we zoom out on the plotter it kind of looks like we’re already there. With a reduced ability to take advantage of the downwind, our speed has decreased and these last 300 miles just seems to take forever. This crossing has been an overall great experience, which we all feel privileged to be a part of, but when people who have crossed this ocean before us, say that they wish they could’ve dragged out the time to make this journey last just a little longer, I don’t understand what the heck they’re talking about.

250 nm to go!

-Lene

Log Day 24-23 – Tuesday-Wednesday/The final countdown

13:07 Local LEA time

Yesterday was December 1st, but with our bikinis on and 30 degrees in the cockpit, it just doesn’t feel like December. The squalls gave us a break for the day and with the comfortable speed of 4-5 knots, yesterday was by far the best day we’ve had on this entire crossing. The sea was calm, the sun was out and we took turns taking naps in the cockpit in between reading, being look out and having porridge (the traditional, Norwegian rice-version) and Christmas cookies for lunch. With my turn as cook of the day, chili con carne was served for dinner, followed by an outdoor movie night in the cockpit. This seemed like a great idea, and it was, until about an hour into the movie when we were slightly interrupted by pouring squall-rain catching up with us. Not that we minded at all, the windy situation was just what we needed to speed things up.

The British boat Hejira, who we kind of had our own little regatta with on the first leg from Las Palmas to Cape Verde, have again appeared to be our main competitor and are fighting us for 6th place. The past few days we’ve kept catching up with each other, and I really think it’ll be a close call on who crosses the finish line first. To gain some extra speed, we pulled up our storm-jib yesterday to help out the foresail, and it actually seemed to give us an extra knot or two. Hopefully it’ll give us just that little extra we need to discover Saint Lucia before the British.

Today is another favorable day of calm sea and comfortable speed; though a few squalls make an appearance every now and then to make sure we don’t get too comfortable and just stay out here forever. Yes, I can make jokes too. All though I can truly say that if every day had been like these past few days, I can understand why people dread going to shore.

The wonderfulness of the Caribbean is at our feet, and I’m pretty sure there won’t be enough words to describe the feeling of seeing land again in just a few hours, after two weeks at sea, knowing we made it. Little Lea, who left Bergen six months ago, is now about to embark on the adventure of these magical islands. I’m excited to explore this side of the pond, the places to see and people to meet. And you can believe I’m counting the days for the wonderful friends of mine coming to visit.

The Atlantic Ocean; it’s been great, but we couldn’t be more ready that rum punch waiting for us at the finish line. 54 nautical miles to go!

Sail fast, live slow.

-Lene









  • Comments(0)//reisebrev.sylea.no/#post6

Kanariøyene

oktober-november 2015Posted by anne Sun, November 08, 2015 01:16:33

Kanariøyene og forberedelser til ARC+ 2015

Det var en høstkveld i 2007 at jeg spurte jentene: « vi skal ikke bare selge huset og kjøpe en havseiler og så seiler vi til Karibien?» « Joooooo!» sa de og dermed var eventyret i gang. Det tok litt lenger tid enn vi trodde å komme oss avgårde med jammen var ventetiden vel verdt det. Plutselig kom Reidun inn i livet vårt og klart hun ville seile til Karibien!! 12 juni 2015 dro vi fra Bergen og vi har nå vært på tur i 158 dager. Vi har seilt en distanse på 3100 nm og er nå i Las Palmas.

Vi forlot Madeira 21.9 og hadde et kjempeseilas på slør ned til Lanzarote. En distanse på 290 nm mil på litt under to døgn. Vi la oss i Marina Rubicon og hadde fine dager. Der fikk vi besøk av Jan Ove og Toril siste kvelden. De kom nedlesset med melkesjokolade og Friele kaffe! Da ble vi glad! Veldig koselig å få besøk! Det eneste dumme var at vi glemte å ta bilde.

Anne skulle på jobb og hadde flybillett fra Las Palmas. Et lite stopp på Fuerteventura og videre over «fjorden» til Las Palmas. Et ramsalt seilas fra tidlig morgen til sene kveld. Logget 79 nm, 7-10 ms vind og en del rotasjø.

Jeg hadde klump i halsen da vi seilte inn i havnen på Las Palmas, dette er første store milepæl i turen. Dette er porten til Atlanterhavskryssingen!

Dette blir ikke den helt store reiseskildringen fra Grand Canari og Tenerife. Jeg mønstret av neste morgen og dro på jobb. Jentene lå på svai og fikk ordnet en del ting, litt deilig med en ordentlig by hvor en faktisk kan få fatt i det man trenger. Den store utfordringen har vært en watermaker som har vært lekk. Reidun fikk den levert inn hos Rolnautic og etter det har vi «gjetet» på epost om at den er ferdig. Det tok tid……..

Deretter svingte de innom et par flotte ankringsplasser på østsiden av Tenerife, før de dro til Mogan for å ta imot oljearbeideren igjen. Hun kom med hele julen i baggen. Pinnekjøtt og julekaker, julepresanger

Ukene på Grand Kanari har vært utrolig kjekke! Vi har lagt i havn i Mogan og Puerto Rico, på svai i Amfi Del Mar. Vi har truffet familie og venner i området og vi har blitt kjent med nye seilevenner. Jentene synes egentlig at de omgås en vel voksen gjeng og har vært på jakt etter venner i noenlunde passende alder. Jeg fikk lande litt etter noen uker på jobb. Omgivelsene har vært flotte, og ikke minst så er det sommer!

Men, vi er på GC fordi vi skal ut og seile, vi skal faktisk seile til Karibia! Vi var «uberklar» for å komme oss til Las Palmas, komme i gang med hardcore forberedelser og ikke minst ARC+ sirkuset.

Som førstegangs Atlanterhavskryssere i egen seilbåt, så har vi valgt å melde oss på ARC (Atlantic Rally for Cruisers). Dette er en regatta som går fra Las Palmas til St. Lucia/Karibia.

ARC+ ble lansert for tre år siden, den har et pit stop på Kapp Verde. Det ville vi og meldte oss på. Sammen med 75 andre båter skal vi seile regatta de neste ukene, med landkjenning i St.Lucia i begynnelsen av desember.

27.10 la vi til kai i Las Palmas, en DIGER havn. Vi var så giret på en livlig brygge med masse ARC båter og ble lang i masken da vi seg inn til en halvdød brygge. Det lå en ARC båt ( den vanlige ARC’en som går to uker etter oss) ved siden av med en snobbete engelskmann. Han verdiget oss ikke et blikk eller et hello engang. Der sto fire jenter om bord i LEA og nesten hoppet opp og ned av entusiasme. Hmmm……. Vi ble møtt av verdens sureste havnevakt og det føltes ikke helt knall akkurat. Trøtte etter en lang dag, oppe kl 0500 for å ha gunstige forhold ved seilas nordover (ikke alltid lett på GC).

Men, det har tatt seg opp. V ligger fremdeles på en litt rolig brygge, men det er faktisk helt ok. Dagene er fulle av aktiviteter, kveldene av sosiale happeninger og det er godt med en rolig stund i cockpit før natten. Masse kjekke seilere og gode nye venner! Fantastisk å møte andre seilere og høre deres historier.

Men, vi skal krysse Atlanterhavet og det må planlegges. Hvor mye mat spiser vi de neste fire ukene? Hvor mye drikke trenger vi? Diesel? Ekstra deler til båten (seil og rigg, motor og annen fandenskap). Vi skal stoppe på Kap Verde, men regner kun å bunkre frukt og grønnsaker der. Får vi watermakeren reparert i tide?

Reidun og jeg har lagt det hele og fulle ansvar for planlegging av meny og innkjøp av mat på Erin og Lene. De har gjort en imponerende innsats og har stålkontroll på hver eneste lille pølsebit om bord. Ikke bare om den finnes, men hvor! I alle skott over og under dørken har de nøye planlagt, og alt finnes på en liste. Nåde den som putter ned eller tar opp noen uten at listen ajourføres. Militær regime!!

Av proviant kan nevnes: 224 liter vann på flaske, 150 bokser assortert brus/iste. 38 liter melk, 10 kg pasta/ris, 30 kg vakuumert og frossen kjøtt i porsjoner, ca 80 doruller. En masse hermetikk og diverse sauser. Når det er sagt så tror vi ikke at vi kan klare å stappe i oss alt dette på veien over, men litt hermetikk etc kan være godt å ha på lur i Karibia. Litt god spansk rødvin har også funnet veien om bord. Den er fin å ha når vi ligger på svai i palmesus.

Jeg har stadig en tur på brygge og sjekker vannlinjen. Du kan si vi ligger tung i sjøen ja, men hun flyter enda!

Vi har hatt sikkerhetssjekk og riggsjekk og passerte alt med glans. Det var godt å få sjekket riggen med proffe øyne etter 3100 nm. Jerry the rigger var fornøyd, han ga oss noen gode tips. Watermakeren ble endelig ferdig, tror Rolnautic var mektig lei oss til slutt. Inn hver dag og spørre er den ferdig nå da?? Det funket! Vi har montert den tilbake, men får ikke testet den før vi er på havet i morgen. Ikke søren om vi suger inn marinasjøvann med bæsjen til nabobåten i vår vakre lille maskin. Nei, friskt sjøvann fra Atlanterhavet skal strømme gjennom filtrene og lage de deiligste dråper vann i LEA.

I kveld har vi lagt siste finpussen på skuten og vi har hatt to «katastrofer»:

Nr 1: bortkommen gopro kamera. Når man gjør båten sjøklar så blir det til tider kaos. Verktøy, proviant, klesvask, seil og utstyr. Etter intens jakt mellom alt sammen så kom det til rette.

Nr 2: egentlig storkatastrofe: vi har hatt vår første kakkerlakk på besøk. På en øy hvor det vrimler av kakkerlakker har vi jobbet intens for å holde dem unna skuten. Ikke lett når vi hører at de kan fly!!! Men vi har hatt troen. I kveld så vi monsteret for første gang. Hyl og skrik og bang der var han død, ikke lurt……. Kakkerlakken skulle vært elskverdig eskortert av båten igjen med alle sine egg i behold. Det ble derfor vill spruting med kakkerlakkdrepende spray rundt mordstedet. Nå venter vi i spenning på neste.

Det er siste kvelden i Las Palmas, det føles nesten som lille julaften. Dette har vi ventet på så lenge. I morgen går starten på ARC+ 2015. På startstreken finner dere LEA med 4 staute jenter om bord.

Værmeldingen ser bra ut, vind fra ØNØ, 7-13 knop ved start i morgen, litt økning til kvelden og natten, deretter avtar den og det ser ut som en fin seilas på slør ned til Kap Verde. Vi har Mads i Frivind med på laget som værmelder/værrouter, det er vi glad for!

Vi har alle sommerfugler i magen i dag. Når jeg tenker på morgendagen og starten så er det med sug i magen. Jeg er ydmyk for oppgaven foran oss, må klype meg i armen for å tro at vi faktisk er på startstreken nå. Så mange år med drømmer og planlegging av dette eventyret. Så mange timer med arbeid for å utruste Lea til en slik tur. 158 dager med eventyr så langt. Vi kommer hverandre nærmere på godt og vondt, stort sett så fungerer det som bare søren!

På hjemmesiden vår ligger link til bilder og videoer fra turen så langt. Der ligger også link til satelittbloggen med litt oppdatering underveis: posisjon og siste døgns hendelser og utskeielser. http://blog.mailasail.com/sylea

Vi har også fått en liten dings på hekken som heter YellowBrick, den sender posisjon og diverse info live, (oppdateres hver 4.time): link til denne er: http://www.worldcruising.com/arc/eventfleetviewer.aspx

Vi snakkes på Kap Verde! Hvor kult er ikke det?



  • Comments(0)//reisebrev.sylea.no/#post5

Spania-Portugal

August-SeptemberPosted by anne Mon, September 21, 2015 00:33:09

REISEBREV NR 4: SPANIA OG PORTUGAL

Vi har vært på tur i 109 dager og har logget 2514 nautiske mil. Første august sjekket vi inn i Spania etter å ha krysset Biscaya, det føltes stort. Nå har vi seilt kysten av Nord Spania , også kalt Costa del Morte (dødens kyst), kysten av Portugal og ut 500 nm sørvestover i Altanterhavet til Madeira. At vi er kommet så langt er helt fantastisk. Vi er fremdeles venner, ingen har matet krabbene og Lea har oppført seg helt eksemplarisk. Litt smårusk er det alltid, tror hun ønsker å holde oss litt i ånde slik at vi ikke blir helt latsabber dette året.

Det er fantastisk å være på tur, jeg er stolt hele tiden! Det norske flagget henger og svaier på hekken og vi synes det er dødskult at vi har seilt helt fra lille Bergen. Man drømmer og snakker om langtur så lenge og plutselig så er vi der. Det er nå det skjer og vi prøver å skynde oss langsomt og nyte hver dag.

Første landkjenning etter Biscaya var Viveiro. Et bra alternativ når vinden ble for skarp for å seile direkte til La Coruna. Deretter stoppet vi i Cideira som ble beskrevet som en fin ankerplass, det stemte. Der lå vi to dager på anker og koste oss. 6 meter dybde med god sandbunn, det nye Rocna ankeret satt som støpt og vi slappet av, fremdeles i rusen etter å føle oss som hardbarka havseilere.

I La Coruna skulle mutter’n mønstre på 10 august. Vi ankom noen dager før. Seilasene langs nordkysten bar preg av lite vind og svære havdønninger.

La Coruna var skikkelig trivelig, her likte vi oss! Vi la oss til i Marina Coruna og det var kjempebra. Vi fikk ARC rabatt. Vi utforsket byen, trente, syklet og dykket og vasket båt til mormor skulle komme. På andre siden av byen lå en vanvittig svær strand, bare så synd at det var iskaldt i sjøen. En morgen fant Reidun og jeg ut at vi skulle ta en løpetur langs strandpromenaden rundt byen, ta en dukkert på stranden og løpe tvers igjennom byen tilbake. Etter 5 km kom vi til stranden. Bading: utelukket! Det føltes som om tærne frøs på sekundet i sjøen. Ok, kjøpe fersk brød og så tilbake til båten. Lettere sagt enn gjort. Da vi hadde løpt tre ganger forbi sammen busstoppet skjønte vi at vi ikke hadde sjans å finne veien tilbake gjennom byen, det var bare å finne strandpromenaden og løpe de 5 km tilbake til båten. Da hadde vi i hvert fall en pålitelig referanse: havet. På høyre side ut, på venstre side tilbake med brødet under armen i 5 km ….. Orienteringssansen min som jeg vanligvis skryter av fikk seg en skrape…

Mormor kom om bord, knallkos! Vi kastet loss og bevegde oss rundt pynten mot Finisterre. Dette kalles også dødens kyst, anbefales ikke om vinteren! Vi hadde flotte forhold og la oss til i Muxia. En koselig liten plass, helt uten nykker og superbillig! Utfordringen er at veldig få snakker veldig lite engelsk, så vi kommuniserer så godt vi kan. I Muxia prøvde Reidun seg på å fortelle om Sail for Hope på norsk/engelsk/spansk med håp om rabatt som vi kan donere til prosjektet. Det skulle rett og slett vært filmet. I samme seanse prøvde vi også å høre om buss forbindelse til Santiago de Compostela. Det var bare utrolig vittig. Både damen i marinaen og vi lo oss skakk for vi kunne like gjerne vært fra hver sin planet. Måtte bare gi opp. En stund etter vi var kommet tilbake i båten dukket hun opp med en lokal taxisjåfør som snakket 5% engelsk. Så vi fikk det til; kom oss til Santiago de Compostela og fikk mimre litt fra pilgrimsturen for halvannet år siden. Men, byen var full av turister nå, likte det bedre da vi var der i mars og byen var stille.

Baiona, neste stopp. Dyr marina, men kjempefin by. Hvis man gikk ett kvartal fra strandpromenaden kom man inn i trange og vanvittig sjarmerende gater full av liv og folk.

Vi jobbet oss sakte mot Porto, Grete og jeg skulle fly hjem via Lisboa den 17. august. Vi fant ut at Povoa De Vazim var nær flyplassen. Uken med mormor Grete om bord gikk så altfor fort. Vi hadde det helt topp og hun strålte fra øre til øre hele uken!

Jeg dro hjem for å fylle opp lønnskontoen, Erin og Reidun seilte seg sakte mot Lisboa, ca 200 nm. De var innom Figueira De Foz, Nazare, Peniche (anker), Cascais (anker, havneavgiften der var ikke til å tenke på engang) og Oerias hvor jeg mønstret på igjen. De meldte om sol og sommer som endelig hadde kommet og sendte ekle bilder med seiling i bikini. Det ble litt jobbing også, alle mastetrinnene kom opp (imponerende jobb av Reidun) og de hadde Lea på land noen timer i Alges og fikk skiftet sinkanode på propellen som var spist opp allerede. Erin hadde sydd reparasjoner på cockpit kalesjen og vindroret er fixet.

2 september: en gledens dag. Vi er endelig fullt crew. Lene dimmet 31 august og vi reiste nedover sammen. Det er Erins bursdag, 23 år, og det er godt å være sammen. Jentene har lagt seg i Oeiras. Dette er en marina som anbefales. Kjempebra service, gode priser (50% rabatt for ARC deltakere). Ferske rundstykker levert i cockpit hver morgen. Flott strandpromenade som ble brukt til løpetur om morgenen og 5 minutter til stranden. Jentene dro til Ferrol i hele fire dager og vi gamletøttene koste oss «home alone» i solskinn og skikkelig feriefølelse. Stort sett late dager, men vi monterte opp solcellepanelene som jeg hadde med meg fra Bergen. Klarte utrolig nok å sjekke inn 31 kg halvannen kvadratmeter solcelle panel på Norwegian til Lisboa uten noe som helst diskusjon. Imponerende!

«LEA er skikkelig pimpet nå» sa Lene da hun kom om bord. Ja, hun har fått et løft til denne turen. Det eneste som gjenstår nå er å reparere watermakeren så er vi i boks. Noen småting igjen som må handles på Grand Canaria, men nå er hun en skikkelig langturbåt. Vi har fått om bord en liten fryser (18 liter), helt kanon. Budsjettet er så sprengt nå at bimini kan vi bare glemme. Men vi fikk sydd et solseil som vi spenner opp over cockpit for å få skygge. Ja, det er sant, nå er vi der at skygge er deilig. Vi produserer strøm så det holder med 2 x 200 watt solcellepanel samt vindmølle. Reidun lurte på om hun kunne selge litt strøm J for å spre på et trangt budsjett.

En flott uke i Oeiras, det er tid for å forberede oss for Atlanterhavet! Første leg er til Porto Santo Madeira, ca 500 nm. Det er langt! Vi beregner fire dager. Båten klargjøres, værmeldingen er god og mannskapet er klar for havet!

Vi kaster loss fra fastlandet onsdag 9.9 klokken 1425. Det er lite vind og vi motorseiler, føles helt greit. Havet viser seg fra sin beste side og det er bare fryd og gammen. Jeg har endelig fått satellitt telefonen til å snakke med pc’en slik at vi kan oppdatere vær underveis, men det ser stabilt ut med vind fra NNØ. Noen andre båter i havnen velger å vente noen dager på mer vind, men vi er rastløs og vil avgårde etter over en uke i havn.

Det er rart, havet er så stort, vi skal seile og seile i fire dager for å finne en liten øy langt der ute. Dette har vi ikke gjort før, og det er en spenning i magen. Jeg er spesielt flink til å bruke nattevaktene til å fundere på hvor sprøtt det er at jeg befinner meg på denne lille båten langt ute i havet.

Vi deler oss i to team, Reidun og Lene går 7-1 og Anne og Erin 01-7. det er overskyet da vi står opp til første nattevakt, helt bekmørkt! Føler havet og bølgene bruse langs skutesiden men ser ingenting. Wow, føles spooky! Havet er rolig og det er bare store lange havdønninger som rusker litt i oss. Erin og jeg tar 1.5 timer hver ved roret. Den andre legger seg godt til rette på benk i cockpit og slumrer litt. Etter noen timer sprekker skyene opp og hele melkeveien åpenbarer seg. Helt fantastisk og magisk å være der ute i natten. Det er en vanvittig morild i sjøen og bølgene fra båten lyset opp havet. Da skjønner jeg hvorfor jeg er der ute.

Får ikke gjort så mye fornuftig de første to dagene bortsett fra å gå vakt og slappe av. Timesvis med å la blikket stirre ut på horisonten, la tankene fly og kjenner at en blir litt uggen når en prøver å gjøre noen annet. Men, etter to dager setter magen seg og man kan begynne å gjøre andre ting. Lese for eksempel. Fiske. Vi bader i Atlanterhavet, det er fire tusen meter ned og vi dupper i sjøen bak båten i lyseblå sjø. En og en om gangen med tau rundt livet. får noen timer seilevind hver dag, men det blir mye motor. Det blir varmere og varmere, snart har vi 21 grader på nattevakt og vi har 26 grader om dagen. BIKINISEILAS midtfjords! Herlig.

Lørdag nærmer vi oss, ca 100 nm igjen til Porto Santo. Egentlig så blir ETA midt på natten og vi har knallgode seileforhold helt inn. Vi bestemmer oss for å seile så sakte vi kan for å drøye innseilingen til soloppgang. Vi nyter dagen og bestemmer oss for å lage ekstra kos det er jo lørdag. Da finner jeg ut at ho mor kan bake boller. Kunne vedde på at jeg hadde sett en slik 1-2-3 bollegreie fra Toro et sted. Skrudde opp dørkplater og sjekket gjennom alle lagre, neida, ingen lett sak dette. Må rett og slett lage fra bunnen. Skrekk og gru, har ikke gjort det siden 1981! Da er det godt å ha skipsbibliotek hvor man finner den rødrutete kokeboken fra Ingrid Espelid. Den fikk jeg i 1985 da jeg flyttet til New York av storebror Morten. Han har skrevet noe vittig på coveret og jeg flirer litt. Kikker opp på bildet av Morten på veggen da jeg begynner å mikse deigen og han ser litt skeptisk på meg. «Hm…lurer jeg . Er du skeptisk fordi jeg skal seile over Atlanteren nå eller fordi jeg skal lage bolledeig?» Har en følelse av at det er bolledeigen han bekymrer seg for. Kjenner et voldsomt savn og en enorm tristhet over at jeg ikke får dele dette med han. Det var nå han skulle komme om bord, kjøpe halve matlageret på Grand Canaria og kokkelere hele veien over. Det gjør så vondt akkurat nå.

Jeg sitter om natten på vakt og greier ikke riste av meg den triste følelsen. Så sprekker skyene opp og hele himmelen er dekket av stjerner. Jeg tenker at dette må være rette plassen å lege et knust hjerte og en uendelig sorg over å miste sin beste venn. Jeg er på rette plassen akkurat nå, og på en eller annen måte så vet han det.

Porto Santo opprant i morgengry, vi seiler på lysene av øyen store deler av natten. Vi rundet den gule bøyen på kartet. Den sto bare på kartet…..vi fant den aldri og det gjorde ingen andre heller. Så la vi kursen rett mot stranden og droppet ankeret i soloppgangen. For en følelse! JA! Vi er skikkelig hardbarka havseilere. Fy søren så kult. Porto Santo liksom, en fiseliten øy langt der ute. Vi er her, på egen kjøl. JABBADABBADU! Hører Queen rulle i hodet mitt: We are the champions my friend! HA HA HA HA HA!

Sikkert utrolig teit, men jeg er langt fra en blasert langturseiler enda. Bare vent, om et halvt år blir det sikker noe slikt: Jadaneida, vi seilte i noen uker, rullet rundt noen ganger og jada når er vi her. Pyttsann!

Guideboken frarådet ankring på stranden pga kastevinder, men vi orker ikke ligge i havn. Ville føle på friheten med å velte seg i havet, sole seg i brisen på dekk osv. Så vi droppet ankeret. Det blåste hatter og høy og plenty med kastevinder hele dagen. Ok, så får vi testet ankeret tenkte vi, det satt! Heia Rocna. Suger seg ned i sanden og bare funker. Svømte bort og sjekket etter en stund. Vinden løyet som meldt utover dagen og vi hadde fine dager på svai i Porto Santo. Jentene malte logoen på moloen som tradisjonen tilsier så nå har vi satt vårt merke. LEA var her, no kidding!

Etter fire dager seilte vi hele 35 nm sørover til Madeira og la oss på svai i Baia De Abra. Utrolig flott bukt med vilt landskap rundt. Madeira er som sagt vulkanøy og landskapet er helt vilt. Ulempen var all svell som rullet inn i bukten, det føltes som et havseilas med ripen i vannet styrbord-babord-styrbord osv. etter to netter med DÅRLIG søvn, la vi oss i havn i Quita De Lorde og jeg sov som en stein! Tur på fjellet og tur til byen Funchal og proviantering til neste havkryss. Flott havn, men dyr!

Det store prosjektet med turen er SAIL FOR HOPE. Vi samler inn penger til å bygge ferdig barnelandsbyen i Kenya som Morten tegnet. Vi seiler for å realisere Mortens drøm. Før vi reiste var det vanskelig å samle inn for vi tenkte at vi må komme i gang med seilingen før noen vil sponse de nautiske milene vi skal seile. Fikk en bra start på turen med over 42 000 kroner inn i sommer. Tusen takk til våre siste givere Anita Hellum, Monika Skar, Håkon Vestervik, Ingeborg Lovise Sommervik, Egil Nystuen og Lea’s sparte havneavgifter i England.

Nå når vi er på tur, opplever vi at det er vanskelig å selge inn prosjektet. Vi er langt fra sivilisasjon, å ringe rundt i Norge er glemmesak, altfor dyrt og vi har dårlig og ustabil nett tilgang. Wifi i alle havner, men gud bedre meg så langsomt når 150 båter prøver å «kålla facebook».

Nå legger vi ut en kampanje:

Vi har nå seilt 2500 nm! Det er langt, men kun en del av turen. For nå vårt hårete mål, så må vi få fart på innsamlingen. 800 nm er allerede sponset av givere, så vi har 1800 nm til salgs på det «frie markedet» Vi selger hver nautisk mil for 50 kroner. Her er flere alternativer

1. Smell til på vår side på facebook og si: « jeg tar en nautisk mil eller to eller fire eller hvor mange du vil ha for 50 ,- stykket

2. Gå til sjefen og si at her har jeg et godt forslag til et prosjekt som vårt firma kan støtte i år og be han være raus :-)

3. Fortell om dette til alle du kjenner og si at her er det noen bra på gang. Løp og kjøp!

Hvis vi på en eller annen måte skulle bli utsolgt har vi plass til sponsorer på de neste 9000 nautiske milene vi skal seile!

Bli med da vel! Bankkonto: 1503 54 76110

Full informasjon om prosjektet ligger på vår hjemmeside www.sylea.no , under fanen

SAIL FOR HOPE!













  • Comments(0)//reisebrev.sylea.no/#post4

Fra Wales til Spania

Juni-Juli 2015Posted by anne Fri, August 07, 2015 20:26:37

Reisebrev 3 Fra Wales til Spania

Det har gått 56 dager siden avreise fra Bergen, vi har seilt 1542 nm gjennom Nordsjøen, Skottland, Irland, Wales, Sør-England, Frankrike så vidt og er nå i Spania. Vi har nådd en milepæl i turen; kryssing av beryktede Biscaya. Vi er vel over med fornøyd mannskap og båt!

Hva har skjedd siden sist? Lene og jeg dro hjem fra Isle of Man 6 juli. Lene skal gjøre seg ferdig i marinen og jeg hadde 14 dagers offshore tur. Ble enig i at Reidun og Erin skulle seile seg til Sør- England i løpet av de 14 dagene. Dette klarte de med glans! De har til og med hatt det veldig kjekt, synes ikke de skal ha det såååå veldig bra uten Lene og meg om bord……

I Peel ble vi kjent med Liv og Magnus fra Sverige, de seiler «Nanny» og er på tur i 3.5 år. Utrolig hyggelige og det ble umiddelbart bra kjemi. Lea og Nanny kom stadig til samme havn, og vi kjenner nå ( her i Spania )at vi savner de! Mye kos og god mat, gode stunder på stranden og masse god hjelp, råd og tips. Liv fikk endelig satellitt telefonen opp å gå med pc, for en jobb!! Nå sliter vi litt igjen , hvor er du Liv???

Wales var en flott opplevelse, fikk stadig melding med begeistring om opplevelsene. Det beste var at de elsker «charity». Reidun som alltid pruter på prisen, fikk flere netter gratis og mange netter billigere som et tilskudd til Sail for Hope. Alle kronene vi sparte donerer vi rett til prosjektet.

Irskesjøen er lunefull og ute i Nordsjøen fikk jeg stadig høre om svær sjø og tidevann og slitne seilere.

Men, jeg er imponert over sjømannskapet, de har timet seilasene og funnet frem og rapportert til kommandanten offshore. Jeg har fulgt med på AIS og web kamera og hatt litt kontroll…… I Padstow hadde jeg prima utsikt fra kontoret på Lima med webkamera smekk rett på LEA fra kaien. Sjekket innseilingen før de kom, da var det lavvann og lastebiler kjørte på sandbanken der Lea noen timer senere skulle seile inn. Helt sprøtt!

I Padstow fikk Lea besøk av prince Charles og hertuginne Camilla. De hørte at vi var innom og satt seg sporenstreks i bilen for å hilse på! Alle i byen kom på kaien og det var hornmusikk og fest. Havnevakten som hadde et ‘godt øge’ til Reidun tok med seg prinsen bort og de småsnakket litt og jentene fortalte om Sail for Hope. Alle i byen hadde gått mann av huse da de hørte at Charlie var i byen, så det ble ikke så lange praten for han måtte snakke med de også. Etterpå strømmet pressen på og Erin’s intervju havnet på kveldsnyhetene! Hvor kult er ikke det?

Og jammen santen, like etter jeg ankom kaien i Newlyn, seilte de to sjøulkene inn og Erin smekket Lea lekende lett til kai. Verdens sureste havnevakt prøvde å forkludre det så godt han kunne for henne men Erin bare jobber seg sakte inn. Hun e go! I Newlyn traff vi for første gang et surt menneske; havnevakten. Han insisterte på kontant betaling umiddelbart. Har du kort terminal: NEI! Kan vi komme opp og betale i morgen tidlig for jeg tror ikke i har nok cash? NEI! Neivel, da får du vente da så skal vi lete om bord. Og vi tok oss god tid. Han ble ikke så blid da vi ba om kvittering….. Charity??? Glem det!

Nei, her hos denne surpompen blir vi ikke lenge, kastet loss og dro til Falmouth neste morgen. Der lå nye deler til vindroret og ventet på oss. Vi hadde forestilt oss rekke på rekke med store marinebutikker hvor vi kunne velte oss i de deiligste båtdelene. Hm….måtte lete litt og fant etter hvert en butikk i Penryn. Verdens minste lille skur med verdens eldste mann proppet med alt mulig. Kun plass til 1 kunde om gangen. Nå ble vi litt bekymret. Fant etter hvert flere butikker, men langt fra slik vi hadde trodd det skulle være. Fikk fatt i en del av det vi trengte å supplere med, men innser at noe må vi faktisk bare bestille hjem og så få det med når Anne reiser fra jobb.

Nå var det litt ruskevær på gang, men Falmouth er ikke verste plassen å være værfast.Koselig liten by. Vi bruker dagene til å trene litt, sykle litt, handle og gjøre litt arbeid om bord. Tryseilskinne på plass, skifter til Rocna anker (det har lagt under salongbordet helt fra Bergen).

Vi kjøper 20 m kjetting for å supplere. Det var TUNGT! Bar det en kilometer fra butikken og til båten, halve kjettingen i hver sin ryggsekk, lenket sammen kan man si. Vi følte begge at ryggsøylen var et par cm kortere etterpå..

Jeg tar kontakt med Mads i Frivind for å høre om han kan bistå oss med værmelding under seilasen til Spania. Han driver proff værmelding og routing for seilere. Han sier ja og vi blir kjempeglad. Vi har etter hvert fått god dreis på å laste og lese gribfiler, men nå skal vi ut på styrkeprøven Biscaya og det er godt å ha støtte i ryggen. Værmessig kan vi tidligst gå onsdag 29. juli. Vi prater med de andre rundt oss, Ohio med ungdommer fra Stavanger, og Colombia fra Sverige og Nanny som ligger til ankers i en bukt øst for Falmouth. Alle venter på været.

Vi må være i La Coruna senest 10 august for da får vi besøk av mormor Grete. Vi ønsker derfor å ta første gode værvindu slik at vi ikke får tidspress for overfarten. Dette er stort for lille oss, og en god ramme er viktig. Vi er i tillegg lei av kaldt sommervær. I Falmouth har vi skikkelig grisevær. Det blåser og det er kaldt. Vi trosser været og gå i shorts uansett. Det er sommer i følge kalenderen, vi er på langtur og skal etter hvert ha miljø for shorts. Da jeg kom om bord i Newland tok jeg av meg jeansen og pakket den bort. Shorts er innført så får vi bare fryse litt. Vi er sulten på sol og varme og så klar for å sette kursen sørover.

Onsdag morgen går vi fra Falmouth i grålysningen. Vi har kurs rett sør mot øyen Ushant utenfor Brest. Der gjør vi et stopp mens vi venter på rette tidspunkt i følge Mads sine prognoser. Fredagen ser bra ut, og vi vil ut av havn og på tur. Et stopp i Frankrike er derfor helt ideelt. Og da kan man også si: Frankrike: check!

Vi krysser den engelske kanal med glans, sikk sakk mellom svære skip. Vi har god hjelp i ais’en og trenger ikke endre kurs en eneste gang. Har god oversikt over hvordan vi vil passere skipene i horisonten. Nydelig vær og vi seiler 12 strake timer før vi må hjelpes litt av motor siste fire timer inn. Målet er å komme inn før mørket kommer. Vi velger å gå inn fra vest og havner midt i en voldsom strømsjø med «vanvittige bølger» fra alle kanter. Legger kursen litt ut igjen og seiler oss inn i roligere farvann før vi kan entre innseilingen på sørsiden av øyen i vakker solnedgang. Ser at området vi bakset i var merket med bølgemerke, så her kunne vi gjort en grundigere jobb med navigeringen. Ushant , eller D’Ouessant på fransk, er vakker. Innseilingen var helt spektakulær med klippelandskap som så helt spesielt ut. Taggete og ugjestmildt. Det ligger noen vrak utenfor kysten her ja. Solen går ned i havet og vi kommer inn i bukten og plukker opp en bøye.

Her ligger også Nanny og det blir gledelig gjensyn. Liv ror over med sprudlevann og vi skåler for en vellykket seilas. Vi er i Frankrike!!

Ushant er en sjarmerende liten øy, et par butikker, trange gater, klokketårn som kimer timen og halvtimen. Værbitte hus på klipper og en flott strand. Vi nyter dagen og koser oss på stranden med Liv og Magnus. Eneste ulempen er at det ruller en del. Bukten er åpen rett ut mot storhavet og vivugger og ruller og det er nesten til å bli sjøsyk av

Værmeldingen er god for Biscaya, første halvannet døgn med rolige vindforhold i hekken og så 18 knop fra 150 grader og deretter rett i fleisen/skarp kryss fra 240 21 knop. Fra Ushant til La Coruna setter vi kursen 210 grader og seiler avgårde fredag morgen. Vi er spente! Båt og mannskap er klar og gleder seg til havseilas! Dette er havseilerskolen! Vi er enig i at nå tar vi det som kommer av vind og utfordrer oss selv på å være tålmodig når det går seint. Vi har mye å gå på når det gjelder tålmodighet i platt lens med blafrende seil. På Atlanterhavet kan vi ikke guffe opp motor når vi er utålmodig.

Det blåser 2ms i hekken og vi motrer sørover. Det får være måte på hvor lite vind det går an å seile med. Ut over dagen får vi besøk av en flokk delfiner, Erin står klar med gopro og prøver å filme under vann. Ikke så lett men hun får noen gode øyeblikk på film. En diger havskillpadde (tror vi) ligger og dupper et stykke fra båten. Vi går to timers vakter og koser oss i sol og stille hav. Klokken 16 kommer vinden i fra nord og vi kan endelig seile. Vi har en spribom som vi laget til for noen år siden. Den har vært brukt 1 gang……….Nå er det dags for å bli god på platt lens! Vi setter spribommen og det funker! Vi koser oss med sol i baugen og vind i hekken og spridde seil.

Plutselig ringer satellitt telefonen. Hva!!! Nå???? Noe må være gale hjemme tenker jeg. Neida, det er Andreas i BA som lurer på hvordan vi har det på tur. Jeg får skjelvebyger når jeg tenker på hva denne samtalen vil koste på satellitt telefon, men samtidig så smigret at jeg kan ikke avvise han. Men, dekningen er dårlig og vi blir brutt. Resten av intervjuet går på SMS via satellitt. Det er ikke hver dag man blir intervjuet midt i Biscaya. Jeg gliser fra øre til øre. You made my day Andreas!

Vi kjøpte et brukt vindror, Hydrovane. Monterte det før avreise i Bergen men oppdaget at det var for høyt, eller rettere sagt, en targabøyle kom i veien. Med et vondt innhugg i et stramt budsjett ble kortere stamme og vindfløy ble satt på i Falmouth og det passer. MEN, det er treigt og vanskelig å skifte kurs. Skal være lekende lett, har nok trutnet litt. Har mailet Hydrovane og venter på veiledning til å fikse det. Men vi forsøker allikevel og det virker kjempebra ( på svak vind i hekken). Så gøy! Parerer bølger og vind fint, det blir så utrolig stille om bord når autopiloten er av. Vi nyter livet!

Første natten er vakker, solen ned i horisonten i vest og fullmånen opp i øst. Den lyser opp natten og det er bare en drøm. Vinden er død og det blir motor i 24 timer.

Søndag er like rolig, vi tester watermakeren for første gang. De flotte edle dråper kommer ut. Høytidelig smaking fra stetteglass og vi er fornøyd med resultatet. Dessverre så lekker den litt, så det må vi finne ut av senere. Det er ALLTID noe som ikke funker optimalt i en båt. Er det slik at vi ikke skal bli for late eller?? Alltid noe som skal mekkes på. PUH!

Jeg sitter i cockpit lørdag og ser utover havet og tenker: skal man ikke rapportere fra et slikt havkryss som dette om vind og sjø og fandens oldemor og det er bare takket båt og godt sjømannskap at det gikk bra?? Nei, helst ikke, men dette er «havseilerskolen» for Lea og mannskap. Vi vil gjerne skrive hjem om litt action….

Lørdag kveld kommer vinden! Det blåser fra øst og det blåser skikkelig. Den dreier sakte sørøst i løpet av natten og det blir en skarp kryss mot La Coruna. Sjøen bygger seg opp og det er store tunge bølger inn fra siden. Denne natten ble mer slitsom, selv om fullmånen lyste opp så er det spesielt å seile i stor sjø i mørket. Jeg trenger å venne meg til det. Satt mine rorvakter denne natten og tenkte på de neste store havstrekkene vi skal seile og alt som kan skje. « Hva hvis-tankene» surret der ute i mørke natten mens bølgene herjet med Lea. Hvorfor samler jeg ikke på frimerker?? Da hadde jeg satt hjemme i en varm stue, god og varm. Her er jeg ute på havet i svarte natten med bølger og vind, en liten prikk i universet på vei sørover. De to andre sover og stoler på meg, slik jeg stoler på dem når jeg sover mens det humper og rister og uler i riggen. Er vi gal eller?

Men, fy søren så levende du føler deg der ute, i ett med naturen. Ok, nesten i ett med naturen, føler akkurat der og da at den herjer litt med meg. Men, jeg kikker opp på tusen stjerner, fullmånen og bruset fra vind og sjø. Dette klarer vi- Lea suser sørover i 9 knops fart, tre rev i storseilet og liten flik av fokken. Det er litt godt også!

Vi merker at temperaturen kryper oppover i løpet av turen. Jeg står opp til vakt ved midnatt lørdag kveld og kler som jeg gjorde natten før. Dobbel ull innerst. Jeg merker fort at det er varmere i natt selv om det nå blåser som bare det. Anne frysepinne må faktisk kle av seg et lag! Hurra !

Søndag ettermiddag innser vi at La Coruna kan vi bare glemme. Vi har vinden rett imot. Vi har fått noe rusk rundt propellen, så vi kan ikke regne med motor. Uaktuelt å sjekke propell her ute i bølgene, det blåser 13ms midt i fleisen, vi setter kursen østover og peiler oss i på Viveiro ca 50 nm øst for La Coruna.

Vi senker gopro kamera ned og det ser ut som noe plast som har festet seg. Det blir skikkelig hardcore seiling med ripen i sjøen, dansende over bølgende noen timer før jeg bestemmer at nå er det nok, vil ha mer ro om bord. Rever seilene og det koster allikevel avgårde mot mål. Klokken 13 ser vi land. Vi seiler stadig nærmere fastlandet og vi kler av oss sakte plagg for plagg etter hvert som vi nærmer oss. Her er det sommer gitt! 3 timer senere seiler vi i havn i shorts og t skjorte. Ny sjekk av propell med gopro og plasten er borte. Det er 28 grader i Viveiro og vi får varmesjokk. Jeg var helt utslått og svingstang av hetesjokk. Kanskje en kombinasjon av lite søvn i to netter, sjokkoppvarmingen ved landkjenning i Spania og gleden av å være i levende live!

Biscaya bød på mye, blikk hav, fantastisk månelys og soloppgang, delfiner og varme dager i cockpit. Vind og vær og testing av nerver. Forlot Ushant fredag kl 1000: 54 timer og 342 nm senere er vi i Spania. «Hvor kult er ikke det?» ville Morten sagt! Vi er vanvittig stolt og synes det er rått at vi er her!

















  • Comments(0)//reisebrev.sylea.no/#post3

SKOTTLAND

Juni-Juli 2015Posted by anne Sun, July 05, 2015 18:42:56

Vakre Skottland

Den 20. august var Lene, Harald og Solveig kommet om bord og vi var klar for Caledonia Kanalen. Jeg gruet meg litt, nytt og ukjent. Nei, gi meg et hav i stedet! Men, for en opplevelse å sluse seg gjennom det skotske høylandet. Vi møtte de hyggeligste menneskene. Broderen tror alle skotter har gått på smilekurs. Vi tok et forsiktig skritt med to sluser første dagen, så en overnatting på Seaport Marina i Inverness for å klimatisere våre nye matroser. Verdens hyggeligste fyr i marinaen, gammel som alle haugene men husker fremdeles norske gloser fra sitt besøk i Norge for 40 år siden. «Yyyngdomsherberge» sier han og skrattler! Hadde nesten ikke lyst å reise fra han igjen.

Turen gikk videre neste dag til Fort Augustus. Først gjennom Loch Ness. Det øste ned og blåste hatter og høy. Vår skotske venn som vi hadde sluset sammen med oppover, bar shortsene med stolthet. Det er sommer sa han, jeg har shorts på. Vi nordboere var kledd opp til ørene med ull og fleece og hue og hansker. Litt vittig å komme ut i Loch Ness og vi kommer opp på siden og passerer han. Der står han i øspøs i cockpit med shorts og paraply og styrer båten.

Solen titter frem da vi ankommer Fort Augustus. En super koselig by. Vi nyter ettermiddagen i byen, får oss et skikkelig fish and chips måltid og onkel spanderer. Vi bestemmer oss for å ta det heeelt rolig neste morgen og sluser ikke videre før godt ut på dagen. Det var gjerne ikke så lurt. Innen vi skal videre så har de kjørt inn busslast på busslast med turister. Dette var tydeligvis en liten attraksjon for de stimlet rundt slusekanten da vi entret slusen. Det er ca 5 meter opp til kanten av slusen så vi følte oss som «aper i bur» . Ventet nesten på at de skulle kaste mat til oss. Vi har nok havnet i noen japanske fotoalbum. Og så hørte vi sånne « oh my, oh wee, oh dear». 4 jenter i sving på dekk og til rors, hanefar Harald kuler han med en slusebrus og jentene jobber.

Slusebrus og sluseslask er nye ord i vokabularet. En slusebrus tar man når man har entret slusen, tampene er vel festet på land og man kan slappe av mens sluseslaskene jobber. En sluseslask: det er lettmatrosene på dekk som må stå og holde i tampene for å holde båten trygt inne til siden når vi heves eller senkes. Da tar hanefar og skipperen seg en slusebrus.

I det vi skal entre slusen kommer to norske båter: Ariane og Escape ut, de er på vei hjem etter endt langtur. Vi hilser og vi ønsker god tur. Hyggelig!

Turen videre, med overnatting i pitte lille Laggan Lochs, en overnatting i Corpach og plutselig har vi saltvann under kjølen. «Høydaren» i Caledonia for meg var Loch Lochy, en utrolig vakker innsjø med grønne åser så vakre at du kunne nesten tro du så rett inn i et maleri. Det er utrolig kult å seile midt i det skotske høylandet, 36 meter over havet.

Fra Corpach gikk vi til Oban, hvor vi lå en natt før vi var fremme ved Crinan Canal. Det var knall! Vi kom inn første sluse og lå over natten i Crinan Basin. For en idyll! Så vakkert. En koselig kafe med knallbra internett, Harald insisterte på å bryte en gammel tradisjon med ankerdram i cockpit for kaffe latte og kake på kafeen. Han aner ikke hvilket minefelt han utfordrer her, men skitt la gå, vi lot det stå til med latte’n og greier.

Crinan Kanal, så vakker og så trangt! Du kan nesten nå begge sider av kanalen visst du strekker armene laaaangt ut til begge side. Med svære rododendro’er helt ned i vannkanten. Vi startet neste dag sent, det øste og øste ned og yr lovet sol etter kl 12. Kl 14 sluttet regnet og vi kastet loss. Vi gikk gjennom neste sluse og en liten nautisk mil senere kommer vi til neste. Der kommer verdens hyggeligste slusevokter og sier at nå kommer vi ikke videre i dag. De må fylle opp ekstra fra reservoaret og må holde slusene stengt resten av dagen. Han er så skjønn at vi bare nikker og sier ok. Kan man bli ergerlig for å måtte overnatte midt i slik vakker natur? Myggen synes det var riktig så festlig å få besøk, snakk om å skalke alle luker og spraye alle mulige åpninger i kalesjen med myggspray. Tusen av mygg lik på dekk neste morgen.

Harald og Solveig mønstret av neste dag i Loch Gilphead. Et flott uke sammen om bord! De er blitt flinke matrosen og har fått skikkelig sving på slusejobbing.

Vi fortsatte videre de siste slusene til Ardrishaig. Like før du kommer til siste slusene føler man neste at man seiler gjennom hagene til folk. Det er skikkelig rart. Crinan Kanal er absolutt verdt besøket. Adrishaig, verdens søvnigste lille sted. To skikkelige brune pubber og to pittesmå matbutikker, og en tre-fire bruktbutikker hvor de hadde sånt porselenssett som din mormor hadde. Vi koste oss to netter og dager der. Siste kvelden seilte en liten seilbåt med to inngrodde skotter opp på siden og spurte om å få ligge utenpå. Selvfølgelig kunne de det. Når tampene var i land dukket det opp to inngrodde kvinnemennesker fra skipets bunn, et par besøkende fra land, to hunder og noen whiskyflasker. Vi hadde plutselig folk og hunder som kravlet gjennom cockpit, over hyttetaket og trampet rundt baugen. Jeg sovnet til et kvinnemenneske som på grautaskotsk sang duett med selveste Tina Turner og «what’s love got to do with it». Det er jo bare herlig. Rolig kaffe i cockpit neste morgen mens de må gå «walk of shame» over LEA med alle bæreposene med tomgods.

Vi følge spent med på EM på Island, når kommer Reidun? Vi heier på Norge men savner henne om bord. Norge glipper plass i semifinalen, og selv om vi er lei for det så slipper det ut et lite jippi med tanken at nå kommer hun!

Vi avtaler å treffes i Troon. Vi kjenner siste dagen i slusen at nå skal det bli ok å heise seil igjen og kjenne saltvann under kjølen. Vi får bra med vind mot Troon, bare feil vei….. Er det ikke stort sett sånn? Vi starter dagen optimistisk og krysser oss nedover Loch Fyhne. Det er ganske håpløst. Vi starter motoren og legger en fin slagplan. Holde god høyde og når vi svinger babord om 6 nm mot Troon, DA blir det greier. Vindretning perfekt for seiling. Ja, det blir det…ikke. Vinder dør ut og fjorden er speilblank. Ok, det blir motor til Troon. Uansett en fin dag på sjøen, litt regn bare. Det har faktisk regnet hver dag siden vi kom til Skottland, unntatt i går….

I Troon står Reidun og venter på kaien. Hurra! Flokken er samlet og det kjennes godt. Solen og varmen kommer og vi kan gå i shorts!

Hello Irland, hello summer

Den 1 juli klokken 0600 forlot vi Troon som siste havn i Skottland. Hva skal man si om Skottland; vakkert, hyggelige mennesker, kaldt og vått. I går hadde jeg ullet av for første gang. Har skiftet underveis, men ikke en dag uten ull. Det ble plutselig sommer.

Så seilte vi inn til Bangor Havn i Irland. Der ble de så glad at alle i byen gikk i parade og hornmusikken spilte. De hadde bannere strekt over alle gater som sa God save the Queen. Hallo, ikke nødvendig med så mye styr bare fordi vi seilte inn til byen. ..

Oh well, det er visst en eller annen frigjøringsdag eller noe sånt. Vi spurte noen på gaten hva alt dette var for noe, men de snakker like fort og utydelig som i Skottland, så vi skjønner like lite av hva de sier her også.

Vi synes det ble litt mye styr og bestemte oss for å dra inn til Belfast neste dag. En 20 minutters togtur senere er vi i byen. Men hva skjer her. Hele byen er ute, det er boder og hornmusikk og havnen er full av flotte skip. Vet de at vi er her allerede?? Nei, nå synes vi det er vel mye styr. Vi ønsker bare fred og ro ….. Det viser seg at det er starten på Tall Ships Race i disse dager også. Belfast viste seg å være en utrolig koselig by, vi tuslet rundt i byen hele formiddagen før vi putlet tilbake til Bangor.

Optimisten Anne hadde bestilt flybilletter hjem fra London. Hadde tenkt at vi ville være i Sør England omtrent nå og da er det bare en togtur til London og flyet hjem. Det er vi ikke. Vi er langt oppe i nord og vi skynder oss ikke. På ønskelisten i UK står Isle of Man og der er det flyplass. Vi kjøper billetter fra Isle of Man til London og seiler mot denne lille øyen ute i Irskesjøen den 3.juli kl 0720. Vi har 42 nm foran oss. Værmeldingen er bra for denne dagen, men så skal det virkelig begynne å blåse. Vi timer det slik at vi har tidevannet og strømmen med oss så lenge vi kan. Vi motrer ut av havnen og setter kursen østover for å komme ut i North Channel. Jeg får viljen min og går nord for Lighthouse Island, har hørt at (Reeds) strømmen i sundet der er svært sterk. Det får vi bekreftet at den var fra svenske seilere senere. I det vi runder øyen og skal sette kursen sørøst mot Isle of Man blir vi møtt av tett tåke. Like etter blåser det god opp, 11-13ms, og jeg ser noe utfall på radar. Hm, her får jeg noen rart på radaren sier jeg og så møter bølgene oss! Skikkelig skvalpesjø rett mot, masse vind og tett tåke. Ikke akkurat drømmeseilas i Irskesjøen. Men, så er vel ikke Irskesjøen kjent for sine drømmeforhold heller.

Vi snur sier jeg, men mannskapet drar på det. Like greit å bare kjøre på, selv om dagen ikke ser så veldig koselig ut. Været holder det gående, vi legger kursen mer øst for å komme inn i et rolige felt og etter halvannen time roer sjø og vind seg, tåken letter og alt er bare fryd og gammen!

A boat of women arriving at the Isle of Man

Isle of Man åpenbarer seg foran oss. Er det bare menn på denne øyen?? Kan vi få giftet bort noen døttre her??Vi har bestemt oss for å gå til havnebyen Peel på vestkysten og det var et bra valg. Havnen stenger ved lavvann, men vi timet det fint og smøg oss rett inn og til kai i 14 tiden. Varmt og godt og alt er bare fint!

I Peel ble de så glad for å se oss at de løp ut og malte alle benkene i regnbuens farger. Skal jammen si det er kommet langt her. Vi føler oss ordentlig velkommen! Er ordentlig vakker liten by, med slottet som troner på høyden med utsikt til havet. Masse fiskebåter (som fisker kamskjell). Vi gikk amok i fiskebutikken og hadde et kongemåltid med fiskegryte på lokale varer. Vi har hatt kulturelle innslag som museumsbesøk og slottsbesøk og vi har fått nye venner.

Ved siden av oss ligger en flott stålbåt. Vi trodde vi var franske og overlegne. Ikke så lett med disse stripene som går vannrett eller loddrett. De var ikke interessert i oss. Javel, tenkte vi. Men, SÅ plutselig kom en båt med svensker. DA plutselig hoppet de ut på kaien, pratet og greier og var såååå hyggelige. Hmmm, tenkte vi, ble nesten litt fornærmet. Vi ble så glad for å se den svenske båten, en skikkelig langturseiler. Hurra, nå får vi venner og har noen å leke med. Da ville plutselige franskmennene som viste seg å ikke være fransk med nederlandsk snakke med oss. Ble de litt sjalu kanskje når de så hvor glad vi ble når svenskene kom?? Og vi fikk komme om bord til svenskene og drikke vin og snakke langtur og greier. Da ble plutselig nederlenderne hyggelige og pratsomme og vi hadde en lang prat om tur og Norge og seiling og det var så koselig. Etterpå har vi ikke sett så mye til de igjen, var nok bare et blaff.

Nå er det dags å pakke baggen, Lene og jeg flyr hjem i morgen. Lene skal gjøre seg ferdig i marinen og er tilbake i begynnelsen av september for godt. Jeg skal avtjene mine 14 dager offshore for å brøfø familien på tur. Reidun og Erin skal klamre seg til bryggen her noen dager for det blåser skikkelig heftig om dagen. Etter det så skal de seile rolig ned mot sør-England hvor jeg hopper på igjen om 14 dager. Utarbeider en heftig arbeidsliste nå som jeg legger under hodeputen deres når jeg reiser. De har tisket og visket her i flere dager, kanskje en liten kake og presang på gang. Jeg later som ingenting, men har skjønt opplegget. Blir 49 år i disse dager, er’kje det herlig!




.... flere bilder :

http://bilder.sylea.no/#!home













  • Comments(0)//reisebrev.sylea.no/#post2
Next »