Reisebrev LEA

Reisebrev LEA

Ship O'hoi

Her finner du reisebrev fra vår lange seiltur Atlanterhavet rundt 2015/16

hjemmeside for turen:
www.sylea.no

Fra Wales til Spania

Juni-Juli 2015Posted by anne Fri, August 07, 2015 20:26:37

Reisebrev 3 Fra Wales til Spania

Det har gått 56 dager siden avreise fra Bergen, vi har seilt 1542 nm gjennom Nordsjøen, Skottland, Irland, Wales, Sør-England, Frankrike så vidt og er nå i Spania. Vi har nådd en milepæl i turen; kryssing av beryktede Biscaya. Vi er vel over med fornøyd mannskap og båt!

Hva har skjedd siden sist? Lene og jeg dro hjem fra Isle of Man 6 juli. Lene skal gjøre seg ferdig i marinen og jeg hadde 14 dagers offshore tur. Ble enig i at Reidun og Erin skulle seile seg til Sør- England i løpet av de 14 dagene. Dette klarte de med glans! De har til og med hatt det veldig kjekt, synes ikke de skal ha det såååå veldig bra uten Lene og meg om bord……

I Peel ble vi kjent med Liv og Magnus fra Sverige, de seiler «Nanny» og er på tur i 3.5 år. Utrolig hyggelige og det ble umiddelbart bra kjemi. Lea og Nanny kom stadig til samme havn, og vi kjenner nå ( her i Spania )at vi savner de! Mye kos og god mat, gode stunder på stranden og masse god hjelp, råd og tips. Liv fikk endelig satellitt telefonen opp å gå med pc, for en jobb!! Nå sliter vi litt igjen , hvor er du Liv???

Wales var en flott opplevelse, fikk stadig melding med begeistring om opplevelsene. Det beste var at de elsker «charity». Reidun som alltid pruter på prisen, fikk flere netter gratis og mange netter billigere som et tilskudd til Sail for Hope. Alle kronene vi sparte donerer vi rett til prosjektet.

Irskesjøen er lunefull og ute i Nordsjøen fikk jeg stadig høre om svær sjø og tidevann og slitne seilere.

Men, jeg er imponert over sjømannskapet, de har timet seilasene og funnet frem og rapportert til kommandanten offshore. Jeg har fulgt med på AIS og web kamera og hatt litt kontroll…… I Padstow hadde jeg prima utsikt fra kontoret på Lima med webkamera smekk rett på LEA fra kaien. Sjekket innseilingen før de kom, da var det lavvann og lastebiler kjørte på sandbanken der Lea noen timer senere skulle seile inn. Helt sprøtt!

I Padstow fikk Lea besøk av prince Charles og hertuginne Camilla. De hørte at vi var innom og satt seg sporenstreks i bilen for å hilse på! Alle i byen kom på kaien og det var hornmusikk og fest. Havnevakten som hadde et ‘godt øge’ til Reidun tok med seg prinsen bort og de småsnakket litt og jentene fortalte om Sail for Hope. Alle i byen hadde gått mann av huse da de hørte at Charlie var i byen, så det ble ikke så lange praten for han måtte snakke med de også. Etterpå strømmet pressen på og Erin’s intervju havnet på kveldsnyhetene! Hvor kult er ikke det?

Og jammen santen, like etter jeg ankom kaien i Newlyn, seilte de to sjøulkene inn og Erin smekket Lea lekende lett til kai. Verdens sureste havnevakt prøvde å forkludre det så godt han kunne for henne men Erin bare jobber seg sakte inn. Hun e go! I Newlyn traff vi for første gang et surt menneske; havnevakten. Han insisterte på kontant betaling umiddelbart. Har du kort terminal: NEI! Kan vi komme opp og betale i morgen tidlig for jeg tror ikke i har nok cash? NEI! Neivel, da får du vente da så skal vi lete om bord. Og vi tok oss god tid. Han ble ikke så blid da vi ba om kvittering….. Charity??? Glem det!

Nei, her hos denne surpompen blir vi ikke lenge, kastet loss og dro til Falmouth neste morgen. Der lå nye deler til vindroret og ventet på oss. Vi hadde forestilt oss rekke på rekke med store marinebutikker hvor vi kunne velte oss i de deiligste båtdelene. Hm….måtte lete litt og fant etter hvert en butikk i Penryn. Verdens minste lille skur med verdens eldste mann proppet med alt mulig. Kun plass til 1 kunde om gangen. Nå ble vi litt bekymret. Fant etter hvert flere butikker, men langt fra slik vi hadde trodd det skulle være. Fikk fatt i en del av det vi trengte å supplere med, men innser at noe må vi faktisk bare bestille hjem og så få det med når Anne reiser fra jobb.

Nå var det litt ruskevær på gang, men Falmouth er ikke verste plassen å være værfast.Koselig liten by. Vi bruker dagene til å trene litt, sykle litt, handle og gjøre litt arbeid om bord. Tryseilskinne på plass, skifter til Rocna anker (det har lagt under salongbordet helt fra Bergen).

Vi kjøper 20 m kjetting for å supplere. Det var TUNGT! Bar det en kilometer fra butikken og til båten, halve kjettingen i hver sin ryggsekk, lenket sammen kan man si. Vi følte begge at ryggsøylen var et par cm kortere etterpå..

Jeg tar kontakt med Mads i Frivind for å høre om han kan bistå oss med værmelding under seilasen til Spania. Han driver proff værmelding og routing for seilere. Han sier ja og vi blir kjempeglad. Vi har etter hvert fått god dreis på å laste og lese gribfiler, men nå skal vi ut på styrkeprøven Biscaya og det er godt å ha støtte i ryggen. Værmessig kan vi tidligst gå onsdag 29. juli. Vi prater med de andre rundt oss, Ohio med ungdommer fra Stavanger, og Colombia fra Sverige og Nanny som ligger til ankers i en bukt øst for Falmouth. Alle venter på været.

Vi må være i La Coruna senest 10 august for da får vi besøk av mormor Grete. Vi ønsker derfor å ta første gode værvindu slik at vi ikke får tidspress for overfarten. Dette er stort for lille oss, og en god ramme er viktig. Vi er i tillegg lei av kaldt sommervær. I Falmouth har vi skikkelig grisevær. Det blåser og det er kaldt. Vi trosser været og gå i shorts uansett. Det er sommer i følge kalenderen, vi er på langtur og skal etter hvert ha miljø for shorts. Da jeg kom om bord i Newland tok jeg av meg jeansen og pakket den bort. Shorts er innført så får vi bare fryse litt. Vi er sulten på sol og varme og så klar for å sette kursen sørover.

Onsdag morgen går vi fra Falmouth i grålysningen. Vi har kurs rett sør mot øyen Ushant utenfor Brest. Der gjør vi et stopp mens vi venter på rette tidspunkt i følge Mads sine prognoser. Fredagen ser bra ut, og vi vil ut av havn og på tur. Et stopp i Frankrike er derfor helt ideelt. Og da kan man også si: Frankrike: check!

Vi krysser den engelske kanal med glans, sikk sakk mellom svære skip. Vi har god hjelp i ais’en og trenger ikke endre kurs en eneste gang. Har god oversikt over hvordan vi vil passere skipene i horisonten. Nydelig vær og vi seiler 12 strake timer før vi må hjelpes litt av motor siste fire timer inn. Målet er å komme inn før mørket kommer. Vi velger å gå inn fra vest og havner midt i en voldsom strømsjø med «vanvittige bølger» fra alle kanter. Legger kursen litt ut igjen og seiler oss inn i roligere farvann før vi kan entre innseilingen på sørsiden av øyen i vakker solnedgang. Ser at området vi bakset i var merket med bølgemerke, så her kunne vi gjort en grundigere jobb med navigeringen. Ushant , eller D’Ouessant på fransk, er vakker. Innseilingen var helt spektakulær med klippelandskap som så helt spesielt ut. Taggete og ugjestmildt. Det ligger noen vrak utenfor kysten her ja. Solen går ned i havet og vi kommer inn i bukten og plukker opp en bøye.

Her ligger også Nanny og det blir gledelig gjensyn. Liv ror over med sprudlevann og vi skåler for en vellykket seilas. Vi er i Frankrike!!

Ushant er en sjarmerende liten øy, et par butikker, trange gater, klokketårn som kimer timen og halvtimen. Værbitte hus på klipper og en flott strand. Vi nyter dagen og koser oss på stranden med Liv og Magnus. Eneste ulempen er at det ruller en del. Bukten er åpen rett ut mot storhavet og vivugger og ruller og det er nesten til å bli sjøsyk av

Værmeldingen er god for Biscaya, første halvannet døgn med rolige vindforhold i hekken og så 18 knop fra 150 grader og deretter rett i fleisen/skarp kryss fra 240 21 knop. Fra Ushant til La Coruna setter vi kursen 210 grader og seiler avgårde fredag morgen. Vi er spente! Båt og mannskap er klar og gleder seg til havseilas! Dette er havseilerskolen! Vi er enig i at nå tar vi det som kommer av vind og utfordrer oss selv på å være tålmodig når det går seint. Vi har mye å gå på når det gjelder tålmodighet i platt lens med blafrende seil. På Atlanterhavet kan vi ikke guffe opp motor når vi er utålmodig.

Det blåser 2ms i hekken og vi motrer sørover. Det får være måte på hvor lite vind det går an å seile med. Ut over dagen får vi besøk av en flokk delfiner, Erin står klar med gopro og prøver å filme under vann. Ikke så lett men hun får noen gode øyeblikk på film. En diger havskillpadde (tror vi) ligger og dupper et stykke fra båten. Vi går to timers vakter og koser oss i sol og stille hav. Klokken 16 kommer vinden i fra nord og vi kan endelig seile. Vi har en spribom som vi laget til for noen år siden. Den har vært brukt 1 gang……….Nå er det dags for å bli god på platt lens! Vi setter spribommen og det funker! Vi koser oss med sol i baugen og vind i hekken og spridde seil.

Plutselig ringer satellitt telefonen. Hva!!! Nå???? Noe må være gale hjemme tenker jeg. Neida, det er Andreas i BA som lurer på hvordan vi har det på tur. Jeg får skjelvebyger når jeg tenker på hva denne samtalen vil koste på satellitt telefon, men samtidig så smigret at jeg kan ikke avvise han. Men, dekningen er dårlig og vi blir brutt. Resten av intervjuet går på SMS via satellitt. Det er ikke hver dag man blir intervjuet midt i Biscaya. Jeg gliser fra øre til øre. You made my day Andreas!

Vi kjøpte et brukt vindror, Hydrovane. Monterte det før avreise i Bergen men oppdaget at det var for høyt, eller rettere sagt, en targabøyle kom i veien. Med et vondt innhugg i et stramt budsjett ble kortere stamme og vindfløy ble satt på i Falmouth og det passer. MEN, det er treigt og vanskelig å skifte kurs. Skal være lekende lett, har nok trutnet litt. Har mailet Hydrovane og venter på veiledning til å fikse det. Men vi forsøker allikevel og det virker kjempebra ( på svak vind i hekken). Så gøy! Parerer bølger og vind fint, det blir så utrolig stille om bord når autopiloten er av. Vi nyter livet!

Første natten er vakker, solen ned i horisonten i vest og fullmånen opp i øst. Den lyser opp natten og det er bare en drøm. Vinden er død og det blir motor i 24 timer.

Søndag er like rolig, vi tester watermakeren for første gang. De flotte edle dråper kommer ut. Høytidelig smaking fra stetteglass og vi er fornøyd med resultatet. Dessverre så lekker den litt, så det må vi finne ut av senere. Det er ALLTID noe som ikke funker optimalt i en båt. Er det slik at vi ikke skal bli for late eller?? Alltid noe som skal mekkes på. PUH!

Jeg sitter i cockpit lørdag og ser utover havet og tenker: skal man ikke rapportere fra et slikt havkryss som dette om vind og sjø og fandens oldemor og det er bare takket båt og godt sjømannskap at det gikk bra?? Nei, helst ikke, men dette er «havseilerskolen» for Lea og mannskap. Vi vil gjerne skrive hjem om litt action….

Lørdag kveld kommer vinden! Det blåser fra øst og det blåser skikkelig. Den dreier sakte sørøst i løpet av natten og det blir en skarp kryss mot La Coruna. Sjøen bygger seg opp og det er store tunge bølger inn fra siden. Denne natten ble mer slitsom, selv om fullmånen lyste opp så er det spesielt å seile i stor sjø i mørket. Jeg trenger å venne meg til det. Satt mine rorvakter denne natten og tenkte på de neste store havstrekkene vi skal seile og alt som kan skje. « Hva hvis-tankene» surret der ute i mørke natten mens bølgene herjet med Lea. Hvorfor samler jeg ikke på frimerker?? Da hadde jeg satt hjemme i en varm stue, god og varm. Her er jeg ute på havet i svarte natten med bølger og vind, en liten prikk i universet på vei sørover. De to andre sover og stoler på meg, slik jeg stoler på dem når jeg sover mens det humper og rister og uler i riggen. Er vi gal eller?

Men, fy søren så levende du føler deg der ute, i ett med naturen. Ok, nesten i ett med naturen, føler akkurat der og da at den herjer litt med meg. Men, jeg kikker opp på tusen stjerner, fullmånen og bruset fra vind og sjø. Dette klarer vi- Lea suser sørover i 9 knops fart, tre rev i storseilet og liten flik av fokken. Det er litt godt også!

Vi merker at temperaturen kryper oppover i løpet av turen. Jeg står opp til vakt ved midnatt lørdag kveld og kler som jeg gjorde natten før. Dobbel ull innerst. Jeg merker fort at det er varmere i natt selv om det nå blåser som bare det. Anne frysepinne må faktisk kle av seg et lag! Hurra !

Søndag ettermiddag innser vi at La Coruna kan vi bare glemme. Vi har vinden rett imot. Vi har fått noe rusk rundt propellen, så vi kan ikke regne med motor. Uaktuelt å sjekke propell her ute i bølgene, det blåser 13ms midt i fleisen, vi setter kursen østover og peiler oss i på Viveiro ca 50 nm øst for La Coruna.

Vi senker gopro kamera ned og det ser ut som noe plast som har festet seg. Det blir skikkelig hardcore seiling med ripen i sjøen, dansende over bølgende noen timer før jeg bestemmer at nå er det nok, vil ha mer ro om bord. Rever seilene og det koster allikevel avgårde mot mål. Klokken 13 ser vi land. Vi seiler stadig nærmere fastlandet og vi kler av oss sakte plagg for plagg etter hvert som vi nærmer oss. Her er det sommer gitt! 3 timer senere seiler vi i havn i shorts og t skjorte. Ny sjekk av propell med gopro og plasten er borte. Det er 28 grader i Viveiro og vi får varmesjokk. Jeg var helt utslått og svingstang av hetesjokk. Kanskje en kombinasjon av lite søvn i to netter, sjokkoppvarmingen ved landkjenning i Spania og gleden av å være i levende live!

Biscaya bød på mye, blikk hav, fantastisk månelys og soloppgang, delfiner og varme dager i cockpit. Vind og vær og testing av nerver. Forlot Ushant fredag kl 1000: 54 timer og 342 nm senere er vi i Spania. «Hvor kult er ikke det?» ville Morten sagt! Vi er vanvittig stolt og synes det er rått at vi er her!

















  • Comments(0)//reisebrev.sylea.no/#post3

SKOTTLAND

Juni-Juli 2015Posted by anne Sun, July 05, 2015 18:42:56

Vakre Skottland

Den 20. august var Lene, Harald og Solveig kommet om bord og vi var klar for Caledonia Kanalen. Jeg gruet meg litt, nytt og ukjent. Nei, gi meg et hav i stedet! Men, for en opplevelse å sluse seg gjennom det skotske høylandet. Vi møtte de hyggeligste menneskene. Broderen tror alle skotter har gått på smilekurs. Vi tok et forsiktig skritt med to sluser første dagen, så en overnatting på Seaport Marina i Inverness for å klimatisere våre nye matroser. Verdens hyggeligste fyr i marinaen, gammel som alle haugene men husker fremdeles norske gloser fra sitt besøk i Norge for 40 år siden. «Yyyngdomsherberge» sier han og skrattler! Hadde nesten ikke lyst å reise fra han igjen.

Turen gikk videre neste dag til Fort Augustus. Først gjennom Loch Ness. Det øste ned og blåste hatter og høy. Vår skotske venn som vi hadde sluset sammen med oppover, bar shortsene med stolthet. Det er sommer sa han, jeg har shorts på. Vi nordboere var kledd opp til ørene med ull og fleece og hue og hansker. Litt vittig å komme ut i Loch Ness og vi kommer opp på siden og passerer han. Der står han i øspøs i cockpit med shorts og paraply og styrer båten.

Solen titter frem da vi ankommer Fort Augustus. En super koselig by. Vi nyter ettermiddagen i byen, får oss et skikkelig fish and chips måltid og onkel spanderer. Vi bestemmer oss for å ta det heeelt rolig neste morgen og sluser ikke videre før godt ut på dagen. Det var gjerne ikke så lurt. Innen vi skal videre så har de kjørt inn busslast på busslast med turister. Dette var tydeligvis en liten attraksjon for de stimlet rundt slusekanten da vi entret slusen. Det er ca 5 meter opp til kanten av slusen så vi følte oss som «aper i bur» . Ventet nesten på at de skulle kaste mat til oss. Vi har nok havnet i noen japanske fotoalbum. Og så hørte vi sånne « oh my, oh wee, oh dear». 4 jenter i sving på dekk og til rors, hanefar Harald kuler han med en slusebrus og jentene jobber.

Slusebrus og sluseslask er nye ord i vokabularet. En slusebrus tar man når man har entret slusen, tampene er vel festet på land og man kan slappe av mens sluseslaskene jobber. En sluseslask: det er lettmatrosene på dekk som må stå og holde i tampene for å holde båten trygt inne til siden når vi heves eller senkes. Da tar hanefar og skipperen seg en slusebrus.

I det vi skal entre slusen kommer to norske båter: Ariane og Escape ut, de er på vei hjem etter endt langtur. Vi hilser og vi ønsker god tur. Hyggelig!

Turen videre, med overnatting i pitte lille Laggan Lochs, en overnatting i Corpach og plutselig har vi saltvann under kjølen. «Høydaren» i Caledonia for meg var Loch Lochy, en utrolig vakker innsjø med grønne åser så vakre at du kunne nesten tro du så rett inn i et maleri. Det er utrolig kult å seile midt i det skotske høylandet, 36 meter over havet.

Fra Corpach gikk vi til Oban, hvor vi lå en natt før vi var fremme ved Crinan Canal. Det var knall! Vi kom inn første sluse og lå over natten i Crinan Basin. For en idyll! Så vakkert. En koselig kafe med knallbra internett, Harald insisterte på å bryte en gammel tradisjon med ankerdram i cockpit for kaffe latte og kake på kafeen. Han aner ikke hvilket minefelt han utfordrer her, men skitt la gå, vi lot det stå til med latte’n og greier.

Crinan Kanal, så vakker og så trangt! Du kan nesten nå begge sider av kanalen visst du strekker armene laaaangt ut til begge side. Med svære rododendro’er helt ned i vannkanten. Vi startet neste dag sent, det øste og øste ned og yr lovet sol etter kl 12. Kl 14 sluttet regnet og vi kastet loss. Vi gikk gjennom neste sluse og en liten nautisk mil senere kommer vi til neste. Der kommer verdens hyggeligste slusevokter og sier at nå kommer vi ikke videre i dag. De må fylle opp ekstra fra reservoaret og må holde slusene stengt resten av dagen. Han er så skjønn at vi bare nikker og sier ok. Kan man bli ergerlig for å måtte overnatte midt i slik vakker natur? Myggen synes det var riktig så festlig å få besøk, snakk om å skalke alle luker og spraye alle mulige åpninger i kalesjen med myggspray. Tusen av mygg lik på dekk neste morgen.

Harald og Solveig mønstret av neste dag i Loch Gilphead. Et flott uke sammen om bord! De er blitt flinke matrosen og har fått skikkelig sving på slusejobbing.

Vi fortsatte videre de siste slusene til Ardrishaig. Like før du kommer til siste slusene føler man neste at man seiler gjennom hagene til folk. Det er skikkelig rart. Crinan Kanal er absolutt verdt besøket. Adrishaig, verdens søvnigste lille sted. To skikkelige brune pubber og to pittesmå matbutikker, og en tre-fire bruktbutikker hvor de hadde sånt porselenssett som din mormor hadde. Vi koste oss to netter og dager der. Siste kvelden seilte en liten seilbåt med to inngrodde skotter opp på siden og spurte om å få ligge utenpå. Selvfølgelig kunne de det. Når tampene var i land dukket det opp to inngrodde kvinnemennesker fra skipets bunn, et par besøkende fra land, to hunder og noen whiskyflasker. Vi hadde plutselig folk og hunder som kravlet gjennom cockpit, over hyttetaket og trampet rundt baugen. Jeg sovnet til et kvinnemenneske som på grautaskotsk sang duett med selveste Tina Turner og «what’s love got to do with it». Det er jo bare herlig. Rolig kaffe i cockpit neste morgen mens de må gå «walk of shame» over LEA med alle bæreposene med tomgods.

Vi følge spent med på EM på Island, når kommer Reidun? Vi heier på Norge men savner henne om bord. Norge glipper plass i semifinalen, og selv om vi er lei for det så slipper det ut et lite jippi med tanken at nå kommer hun!

Vi avtaler å treffes i Troon. Vi kjenner siste dagen i slusen at nå skal det bli ok å heise seil igjen og kjenne saltvann under kjølen. Vi får bra med vind mot Troon, bare feil vei….. Er det ikke stort sett sånn? Vi starter dagen optimistisk og krysser oss nedover Loch Fyhne. Det er ganske håpløst. Vi starter motoren og legger en fin slagplan. Holde god høyde og når vi svinger babord om 6 nm mot Troon, DA blir det greier. Vindretning perfekt for seiling. Ja, det blir det…ikke. Vinder dør ut og fjorden er speilblank. Ok, det blir motor til Troon. Uansett en fin dag på sjøen, litt regn bare. Det har faktisk regnet hver dag siden vi kom til Skottland, unntatt i går….

I Troon står Reidun og venter på kaien. Hurra! Flokken er samlet og det kjennes godt. Solen og varmen kommer og vi kan gå i shorts!

Hello Irland, hello summer

Den 1 juli klokken 0600 forlot vi Troon som siste havn i Skottland. Hva skal man si om Skottland; vakkert, hyggelige mennesker, kaldt og vått. I går hadde jeg ullet av for første gang. Har skiftet underveis, men ikke en dag uten ull. Det ble plutselig sommer.

Så seilte vi inn til Bangor Havn i Irland. Der ble de så glad at alle i byen gikk i parade og hornmusikken spilte. De hadde bannere strekt over alle gater som sa God save the Queen. Hallo, ikke nødvendig med så mye styr bare fordi vi seilte inn til byen. ..

Oh well, det er visst en eller annen frigjøringsdag eller noe sånt. Vi spurte noen på gaten hva alt dette var for noe, men de snakker like fort og utydelig som i Skottland, så vi skjønner like lite av hva de sier her også.

Vi synes det ble litt mye styr og bestemte oss for å dra inn til Belfast neste dag. En 20 minutters togtur senere er vi i byen. Men hva skjer her. Hele byen er ute, det er boder og hornmusikk og havnen er full av flotte skip. Vet de at vi er her allerede?? Nei, nå synes vi det er vel mye styr. Vi ønsker bare fred og ro ….. Det viser seg at det er starten på Tall Ships Race i disse dager også. Belfast viste seg å være en utrolig koselig by, vi tuslet rundt i byen hele formiddagen før vi putlet tilbake til Bangor.

Optimisten Anne hadde bestilt flybilletter hjem fra London. Hadde tenkt at vi ville være i Sør England omtrent nå og da er det bare en togtur til London og flyet hjem. Det er vi ikke. Vi er langt oppe i nord og vi skynder oss ikke. På ønskelisten i UK står Isle of Man og der er det flyplass. Vi kjøper billetter fra Isle of Man til London og seiler mot denne lille øyen ute i Irskesjøen den 3.juli kl 0720. Vi har 42 nm foran oss. Værmeldingen er bra for denne dagen, men så skal det virkelig begynne å blåse. Vi timer det slik at vi har tidevannet og strømmen med oss så lenge vi kan. Vi motrer ut av havnen og setter kursen østover for å komme ut i North Channel. Jeg får viljen min og går nord for Lighthouse Island, har hørt at (Reeds) strømmen i sundet der er svært sterk. Det får vi bekreftet at den var fra svenske seilere senere. I det vi runder øyen og skal sette kursen sørøst mot Isle of Man blir vi møtt av tett tåke. Like etter blåser det god opp, 11-13ms, og jeg ser noe utfall på radar. Hm, her får jeg noen rart på radaren sier jeg og så møter bølgene oss! Skikkelig skvalpesjø rett mot, masse vind og tett tåke. Ikke akkurat drømmeseilas i Irskesjøen. Men, så er vel ikke Irskesjøen kjent for sine drømmeforhold heller.

Vi snur sier jeg, men mannskapet drar på det. Like greit å bare kjøre på, selv om dagen ikke ser så veldig koselig ut. Været holder det gående, vi legger kursen mer øst for å komme inn i et rolige felt og etter halvannen time roer sjø og vind seg, tåken letter og alt er bare fryd og gammen!

A boat of women arriving at the Isle of Man

Isle of Man åpenbarer seg foran oss. Er det bare menn på denne øyen?? Kan vi få giftet bort noen døttre her??Vi har bestemt oss for å gå til havnebyen Peel på vestkysten og det var et bra valg. Havnen stenger ved lavvann, men vi timet det fint og smøg oss rett inn og til kai i 14 tiden. Varmt og godt og alt er bare fint!

I Peel ble de så glad for å se oss at de løp ut og malte alle benkene i regnbuens farger. Skal jammen si det er kommet langt her. Vi føler oss ordentlig velkommen! Er ordentlig vakker liten by, med slottet som troner på høyden med utsikt til havet. Masse fiskebåter (som fisker kamskjell). Vi gikk amok i fiskebutikken og hadde et kongemåltid med fiskegryte på lokale varer. Vi har hatt kulturelle innslag som museumsbesøk og slottsbesøk og vi har fått nye venner.

Ved siden av oss ligger en flott stålbåt. Vi trodde vi var franske og overlegne. Ikke så lett med disse stripene som går vannrett eller loddrett. De var ikke interessert i oss. Javel, tenkte vi. Men, SÅ plutselig kom en båt med svensker. DA plutselig hoppet de ut på kaien, pratet og greier og var såååå hyggelige. Hmmm, tenkte vi, ble nesten litt fornærmet. Vi ble så glad for å se den svenske båten, en skikkelig langturseiler. Hurra, nå får vi venner og har noen å leke med. Da ville plutselige franskmennene som viste seg å ikke være fransk med nederlandsk snakke med oss. Ble de litt sjalu kanskje når de så hvor glad vi ble når svenskene kom?? Og vi fikk komme om bord til svenskene og drikke vin og snakke langtur og greier. Da ble plutselig nederlenderne hyggelige og pratsomme og vi hadde en lang prat om tur og Norge og seiling og det var så koselig. Etterpå har vi ikke sett så mye til de igjen, var nok bare et blaff.

Nå er det dags å pakke baggen, Lene og jeg flyr hjem i morgen. Lene skal gjøre seg ferdig i marinen og er tilbake i begynnelsen av september for godt. Jeg skal avtjene mine 14 dager offshore for å brøfø familien på tur. Reidun og Erin skal klamre seg til bryggen her noen dager for det blåser skikkelig heftig om dagen. Etter det så skal de seile rolig ned mot sør-England hvor jeg hopper på igjen om 14 dager. Utarbeider en heftig arbeidsliste nå som jeg legger under hodeputen deres når jeg reiser. De har tisket og visket her i flere dager, kanskje en liten kake og presang på gang. Jeg later som ingenting, men har skjønt opplegget. Blir 49 år i disse dager, er’kje det herlig!




.... flere bilder :

http://bilder.sylea.no/#!home













  • Comments(0)//reisebrev.sylea.no/#post2

Avreise Bergen

Juni-Juli 2015Posted by anne Thu, June 18, 2015 23:31:05

REISEBREV NR 1: 18.juni 2015/Anne


Det første av mange reisebrev skrives med andakt. Det har gått noen dager siden vi seilte inn til Inverness, og opplevelse av å endelig være på lang seiltur synker inn. Inntrykkene fra de siste dagene i Bergen, avreise fra Bryggen har tatt tid å fordøye.

Først dagene før avreise på Bryggen longside gode seilevenner i Aries, Grete og Puffen, og HarryZ, Erik og Britt. Kos og vin i cockpit innimellom slagene, gode historier og input til løsninger og utstyr på båten. Fantastisk hjelp avreisedagen med trekking av reveliner til 3 rev til cockpit ( Eriks supre løsning), hjelp til å heise Reidun i masten og hjelp da de nye lensetaklene fra seilmakeren viste seg å være for korte. Fritjof og Puffen fikset forlenger og vi fikk stå på bryggen og hilse våre kjære venner og familie farvel.

For en opplevelse med Bryggen full av gode venner og familie som kom for å ta farvel. En fantastisk opplevelse og minne for livet! Gode klemmer og varme ord. En fantastisk tale av Harald som rørte langt inn i hjerteroten og løsnet på tårene. Gode ord fra Thomas og Beatrice om Morten og hans vakre barnehjem. Reidun får æren av å føre skuten ut Byfjorden mens vi andre står på dekk og vinker. Plutselig dukker våre venner Kjersti og Cathrine opp ved siden av oss og eskorterer oss ut Vågen, først ved Sotra broen slapp de oss og vinket farvel.

Jeg tror vi var tause hele veien ut Byfjorden, grepet av stunden!

Første stopp er Hjellestad, Erin har avsluttende middag med sine kolleger i Marinen og vi venter på henne der. Vi legger til kai og spiser VERDENS BESTE lapskaus laget av ho mor! For et sjakktrekk å be mutter’n lage mat J Så sitter vi der….det er helt stille på sjøen og vi lar inntrykkene synke inn. «Jeg føler nesten som om jeg har vært i mitt eget bryllup» sier skipperen.

Planen er å spise og sove og gjøre seg klar til Nordsjøen. Sjekker været og det ser bra ut. Reidun sovner som en stein men jeg finner ikke roen. Putler omkring i båten. Setter lys og sele og sart sender på vestene. Går gjennom sjekklisten for havseilas og kjenner på sommerfuglene i magen. Kjenner på følelsen av å være med på noe helt spesielt. Nå begynner eventyret!

Klokken 0600 13.06.2015 går vi fra kai på Hjellestad. Det er blikk stille og vi motrer ut mot havet. I det vi legger Marsteinen Fyr bak oss dukker det opp en flokk med hval og hilser oss farvel. Jeg ser på skuten vår og vet hva hun tenker: «det er jammen på tide! I syv år har dere snakket om denne lange turen, nå er jeg sååå klar!!»

Værmeldingen ser bra ut. N- NW vind 6-10ms. Navtex’en samarbeider ikke. Jeg har avtalt før avreise med Erik om oppdatering på været underveis. Klokken 10 tar vinden seg opp og vi heiser seil. Vinden inn 60 styrbord derfra og inn til Inverness. For en lykke!! Setter likegodt to rev i seilet med en gang og vi koster av gårde. Vi er på havet og har drømmeforhold de neste 12 timene. Bølgene inn fra siden og LEA fryder seg. Matrosen sover og sover etter en lang natt med venner og i tillegg Postafen innabords. Reidun sover og sover etter uker med blodslit. Hver gang hun setter seg ned i cockpit så sovner hun. Ut på ettermiddagen kvikner hun til og er tilbake for full mundur. Jeg benytter dagen til å sette på en fotblokk på masten slik at 3 rev er komplett mtp reving fra cockpit.

Klokken 20 passerer vi Heimdal. Jeg kaller opp Heimdal på kanal 16, ingen svar. Kaller opp Esvagt som ligger like ved på kanal 16, ingen svar… Hva, er radioen dø eller? Det er da jeg kommer på det hemmelige nummeret jeg fikk av min hemmelige venn til det hemmelige stedet som jeg kunne ringe for litt hemmelig uformell væroppdatering. Det viser seg også at vi plutselig har tre streker på mobilen, sikkert en sender på Heimdal. (mye billigere enn satellitt telefon) Jeg tar opp telefonen og har en hyggelig samtale med min hemmelige nye venn, ber han sjekke om han ser oss på AIS og vi får sjekket radioen. De andre to i cockpit blir ganske imponert over at jeg bare tar opp telefonen og ringer min venn der ute i havet sånn plutselig. Poeng til meg! Jeg får vite at det er Esvagt Conveyor (tror jeg…) som ligger der og da jeg kaller de opp igjen på kanal 16 får jeg svar. Vi får en hyggelig prat og råd om passasje mellom plattformene foran oss og sier god natt.

Det blåser opp utover kvelden og vinden øker til 10-12 ms og sjøen øker litt på. Jeg tenker på å sette 3 rev i storseilet men venter. Det er jo bare tull. Etter noen timer rever vi igjen og det blir så utrolig mye bedre om bord. Med bølgene inn fra siden er det mye bevegelse i båten.

« e det muuuuulig!!» Du har tørnet ut av bikken for vakt i cockpit. Du har danset tango med klærne på dørken mens du prøver å kle på deg. . LEA kaster på seg over bølgetoppene og bølgedalene og du hinker på en fot og prøver å få på deg klærne med en hånd mens du holder deg fast i den andre. Kampen er endelig vunnet: Anne1- båt og bølger 0 og du kommer deg endelig opp i cockpit. Da kommer den snikende følelsen……..du skulle vel ikke egentlig tisse?

Vaktsystemet fungerte helt kanon. Vi er 2 i cockpit hele tiden, lenge siden vi har vært på havet og et er trygt å være to tilstede. 2 timer i bikken, 2 timer ved roret og 2 timer i sovepose på benken i cockpit. Erins lugar en sjøkøye. For en fantastisk følelse å krype under en varm dyne etter 4 kalde timer i cockpit. Det rister og dundrer men du sovner som en stein.

Søndag morgen kl 10 viser loggen at vi har seilt 208 nm, det blir en gjennomsnittsfart på 8.2. Det er helt fantastisk for en fartsfølelse du får når farten bikker 8 knop.

Autopiloten vår Kåre fikk en ansiktsløftning før avreise.(gyrostabilisert). DET var en god investering. Han styrer skuten gjennom bølgende som en gud! Hvorfor heter den Kåre, ja det er en lang historie. Kort versjon: Når Reidun og jeg seilte LEA fra Bergen til Bodø alene sommeren 2011 ble vi så lei av alle som lurte på om det var bare kvinnfolk om bord. Vi bestemte oss derfor etter gjentatte ganger med dette spørsmålet å døpe om autopiloten til Kåre. Neste gang vi kom til kai og gangene etter det så svarte vi bare «nei, Kåre er med men han er nede»

Søndagen øker vinden og sjøen på. 14-15ms. Vi nærmer oss kysten av Skottland etter hvert og sjøen er skikkelig kvapsete. Bølger litt fra alle kanter. Lea dundrer igjennom, hun jobber og står i. Må si LEA og Kåre er et supert par. Vi bytter på skift, holder utkikk og lover is til førstemann som ser land.

Klokken 20 skimter vi kysten av Skottland, sjøen roer seg men det blåser enda 10-12 ms og vi koster av gårde. Vinden holder helt til kl 03. Herfra og inn motrer vi sakte innover. Første møte med tidevann og strøm og greier og ifølge almanakken så må vi slakke på farten for å time dette bra i forhold til LW.

Ved innseilingen til Inverness hilses vi velkommen av en stor flokk delfiner. De leker lenge rundt baugen før de forsvinner ut for å finne neste båt å leke med.

Kl 1000 legger vi til kai i Inverness Marina. For en følelse! Seilmessig helt fantastisk, gu’ kor gøy!

Hendelser underveis:

Rekkewire løsnet ( flett ny!), flaggstangen som hadde fått seg et kakk tidligere knakk da rorvakten lente seg litt langt utover rekken), akterlanterne sluttet å virke siste natten (kondens inni).

Plutselige skumle lyder fra skrog natt til søndag: en utrolig ekkel følelse da det hørtes ut som om lydene kom fra roret. Full fart inn gjennom akterkabin for å sjekke, hjertet ikke bare litt men mye i halsen. Nei, ikke roret! Puh! Det viste seg å være vibrasjon fra vindmøllefeste på targa som forplantet seg ned gjennom targabøylen til skrog.

Dingyen på dekk flyttet seg i en bølge. Diesellekkasje fra tidligere flyttet på seg og fant nye veier og dukket frem under komfyren…..Toalettet fremme skvulpet over og dekket hele dørken… der sto skoene våre gitt………navtex funket ikke og ais sendte ikke ut skikkelige signal….og vi har med feil pumpe til syklene våre..

Læringspunkt:

Vi må montere bøyle ved begge rattkonsollene i cockpit, per nå for lite å holde seg i når vi forflytter oss i cockpit når LEA danser tango på havet

Må ha våtservietter om bord til kort vask av utvalgte kroppsdeler underveis. Blir ikke akkurat noe dusj underveis gitt…

Lasagne fra Storcashen suger

Lapskaus og boller fra mor er KONGE!

1.leg er gjennomført med glans. Vi koste oss og vi utfordret oss litt på vær og vind. Nå skal vi kose oss i Inverness. På lørdag kommer Lene, Solveig og Harald og da tar vi fatt på Caledonia Canalen

Ship O’Hoi







  • Comments(6)//reisebrev.sylea.no/#post1