Reisebrev LEA

Reisebrev LEA

Ship O'hoi

Her finner du reisebrev fra vår lange seiltur Atlanterhavet rundt 2015/16

hjemmeside for turen:
www.sylea.no

Leeward Islands

KaribiaPosted by anne Thu, June 23, 2016 11:55:36

Vi elsker å være på tur! Sitter mange ganger i cockpit og nyter kvelden og tenker på hvor utrolig privilegert vi er som får oppleve dette. Så bra at vi turde! Så bra at det har gått så bra; Så fint at vi alle fremdeles er glad i hverandre.

Det er tett om bord i skuten, ingen tvil. Vi blir av og til litt lei hverandre, litt rastløs, men det er bare et luksusproblem for det funker.

Vi blir av og til litt matt når vi står i lokalbutikken og har lyst på «nokke godt» og det er hyller med gammel hermetikk i horisonten, dopapir og en pakke egg hvis man er heldig. Noen halvdøde gulrøtter og billig rom…. Men, det er et luksusproblem, for vi sulter ikke. Vips så finner vi noe lurt i dørken og så er det fest!

Man blir av og til litt matt når vaskemaskin er en saga blott, det meste vaskes for hånd. Det lukter godt (tror vi) men blir liksom ikke «gullande reint» Men det er et luksusproblem, for det er så varmt at en egentlig ikke trenger kle på oss…

Vi syter ikke, vi bare koser oss og oppdager hvor utrolig privilegert vi er. Det beste er at vi også gleder oss til å komme hjem igjen, for det er et godt sted å være også. Savner familie og venner, men har en følelse av at nå flyger tiden og vi holder igjen så godt vi kan.

Det er ikke så lenge siden jeg sjekket appen på mobilen og det var 200 dager til avreise, nå har vi vært på tur i 10 måneder allerede. Opplevelsene har stått i kø og vi har fått mange nye venner. Det beste med hele turen må være alle vi har truffet og blitt glad i. Noen bare et øyeblikk og andre har vi fulgt lengre og truffet flere ganger. Seilere er ålreite folk! Ja, bortsett fra franskmenn i charterbåter da, some things never change….

Ok, vi er i paradis! Her er det fint, varmt og lett å leve.

Vi tilbrakte to uker på Antigua og Barbuda.

Kort oppsummet kan vi si dette: masse skilpadder, turkis vann, grunn seiling, vanvittige strender, mange strender, øde strender, fine turer og hval.


Deilig å komme tilbake til engelsktalende øy. Min fransk er relativ dårlig takket være minimal innsats på hjemmeleksene på språklinjen. Antigua var bra! Engelskmennene oppdaget denne øyen som et sikkert sted for sine båter og i 1745 stod English Harbour dockyard ferdig. Vi ville oppleve denne historiske havnen og det ble vår første ankringsplass i Antigua. Hadde vi vært lure så hadde vi gått rundt til Falmouth og sjekket inn og spart masse penger, så kunne man gå tilbake til English Harbour for å ankre, men dette visste vi ikke da.

I English Harbour ligger superyachtene på rekke og rad, ja og så Lea….. fin akringsplass i innseilingen med utsikt til Shirley Heights. Like ved enden av stranden finnes en sti som man kan ta opp til Shirley Heights, der er det visst full trøkk om søndagene. Vi tok en formiddagstur opp, ca 1 km med stigning og det ble en bra treningstur. Vi fulgte stien videre ned mot havet igjen mot sør og fikk en fin rundtur på et par timer.

Mange flotte bygninger i havnen, bra illustrert med historien forklart på plakater utenfor, men akk så mange turister….og dyrt.

I byen ble vi gjenkjent av et engelsk ektepar. De viste seg at de var fra «Tigress» som hadde seilt over samtidig med oss fra Guadeloupe til Antigua. De kalte oss opp på radioen underveis og spurte om vi ikke kunne ta bilder av hverandre under seil . Ja, det kunne vi. Men, vi lurte på hvordan de kjente oss igjen på gaten slik…. Med ingen «unger om bord» og silkeseilas over så kastet vi klærne fikk litt sol på hele kroppen den dagen… Tigress må ha hatt en god kikkert tenker vi og en skikkelig bonusdag på sjøen!

Neste stopp var Jolly Harbour. Turen opp gikk med 5-7 meter under kjølen. Uvant men utrolig kult. Vi så hval en 100 meter bak båten og den var diger. Det kom et vær med mye vind og det blåste hatter og høy i en uke. Vi lå godt på anker utenfor Jolly og det var en fin plass. Stor og velutstyrt matbutikk, men dyr!

Her traff vi Carisma, Vitesse, Friskus og Elesis, alle norske. Koselig felles pizzakveld med hele gjengen og flere kjekke kvelder med Vitesse.

Men i Jolly var det grumsete vann, ikke en meter sikt engang, og det var ikke så innbydende. Vi dro etter noen dager til Deep Bay sammen med Silke i Ocean Maiden og Camilla og Nowak i SeaQuark og Roger i Wanderlust. Det ble fin kveld hos Silke med «sundowner», middag og kortspill.

Midt i Deep Bay ligger vraket The Andes. Toppen av skipet stikker opp. Dessverre var det også relativt dårlig sikt, slik at vi fikk ikke benyttet sjansen å snorkle på det.

Erin kom tilbake etter 4 uker i vinter i USA og vi hentet henne i Jolly Harbour. Vi bunkret mat, lettet anker og dro rett til Barbuda.

Barbuda; beste plass så langt. Dette er paradis! Milelange strender uten mennesker, snorkling og dykking på rev, og haier (!!!) , skilpadder og rokker. Her lå Vitesse, Friskus og Silke og det ble mye kjekt sosialt.

Haiene var av typen Black Tip og Lemonshark som angivelig er sjenert og ingen har noen gang blitt angrepet her på Barbuda. Men jeg hadde allikevel litt haisommer-melodi i ørene og kikket meg ofte over skulderen.

Ankerplassen på Cocoa Point var fantastisk. Det ligger et et eksklusivt resort der, men stranden er åpen for alle.

Hver eneste dag så måtte jeg bare tenke at «fy flate, dette er paradis»! vanvittig vakkert.

For å sjekke ut så må man til den eneste byen på øyen, Codrington ca 1.5 mil fra Cocoa Point. Reidun og jeg gikk innover, supersikker på at det måtte komme en bil som kunne plukke oss opp. Etter 1 time og 45 minutter i stekende hett sol og blemmer i skoene kom endelig en snill mann forbi. Han plukket oss opp, kjørte oss til utsjekk og ut igjen til Cocoa Point. Tyron, vår favorittmann på Barbuda!

Her kunne vi blitt leeeenge! Men, det nærmer seg dags for å hente Lene på St Martin. Nanny ligger på St Barths og vi vil ha noen dager sammen med dem før vi henter Lene.

Vi rigger opp nye spribommen og gleder oss til å sette seil. Turen til St Barths er ca 60 nm og det er meldt 9ms fra øst. Vinden er ikke akkurat som meldt, litt rotet og ujevn. Vi må jobbe litt, jibbe litt og får hjelp av noen regnbyger og vind underveis. Vi seiler en stund med spridde seil med vind og bølger i hekken og det ruller. Vi er plutselig satt tilbake til Atlanteren det ble en fin dag på sjøen. En diger hval lekte seg noen hundre meter bak båten, kult! Vi ligger oss i Anse de Colombier, veldig bra ankervik nord for Gustavia. En rask tur til Gustavia sammen med Liv og Magnus for inn og utsjekk, sniker oss en ekstra dag slik at vi slipper to turer på kontoret og har flott og vindfulle dager på bøye i Colombier.

Svenskene eide St Barths i litt over hundre år før øyen gikk tilbake til franskmennene i 1878. Det finnes enda masse spor av svensk i byen og det er artig. St Barths betegnes som Karibiens Riviera. Dette er tumleplass for de rike og berømte, ja og så Lea…..Men det er tydelig at her ser vi på og lever på det vi har i dørken. 200 butikker i den lille byen og det bugner av Dior, Bvlgaria og alt annet dyrt. Damene med hvitvin i glasset, nye pupper og silikon i leppene. Superyachter på rekke og rad. Skikkelig bra opplevelse. Vi handler litt mat, Nanny kjøper grill og vi har superkoselige kvelder med felles middag!

Den 26.mars var det dags for å seile til St Martin for å hente Lene. Oppholdet på St. Martin var bedre enn jeg hadde forventet. Øyen er et bra sted for å bunkre og få fatt i båtutstyr.

Man kan sjekke inn for 2 euro på den lille Island Waterworld butikken i Marigot, eller gratis i Budget Marine butikken i kanalen. Klesvask eller brukte ting på Schrimpie`s: en fantastisk liten sjappe i kanalen. Han reparerer påhengsmotorer og selger diverse brukte deler. Han driver også sailors nett på kanal 10 VHF hver morgen kl 0730.

Vi tok bussen over til den nederlandske siden og gikk på den store Island Waterworld og Budget Marine. Fantastisk å komme til slike butikker etter måneder i «bushen». Lene hadde bodd siste måneden like oppe i gaten fra butikken og vi hadde oss en tur innom henne. Hun tok oss med på legendariske Maho Beach. Stranden ligger på begynnelsen av rullebanen og flyene går inn for landing RETT over hodet ditt! En skikkelig kul opplevelse!


I Marigot Bay fant vi SuperU, en godt utstyrt matbutikk med alt man trenger. Masse glutenfrie varer og vi ble kjørt hjem igjen til båthavnen i en lastebil. Her provianterte vi til Atlanterhavskrysset, og de hadde bra utvalg av kvalitetshermetikk (hvis det er noe som heter det da). Vi fylte båten med tørrvarer og hermetikk, en del middager som ble frosset ned. En del av dette blir spist i BVI ( for i BVI er det DYRT) så ser vi hva som må suppleres før vi krysser Atlanterhavet igjen.

Vi har hatt en ulyd i roret siden vi krysset Atlanteren i november. Stor sjø og sidebølger gir et klunk eller knepp i roret og vi vet ikke helt hva det er. Vi har løsnet rorstammen, vi har strammet rorstammen men klunket er der. Sannsynligvis ikke farlig. En teori er at det nye rorlageret fra Jefa er en mm mindre enn det andre og derfor kommer klunket når tunge sidebølger presser på roret.

Leif (Shoshana) var innom og kikket på roret sammen med oss, vi har en simmer ring som en gåen og den må byttes. Lett panikk med tanke på at vi har vært i bushen og der ville vi hatt problem med å få fatt i dette innen rimelig tid. Vi stikker innom Schrimpie og han anbefaler KFG på nederlandske siden. Joda, innen 24 timer så har vi simmerringen i hånden, nå er det « bare» å løsne roret og tre den nye på. Dette var ingen lett jobb. Roret ble omhyggelig bundet fast og tau opp på winsjene, Erin på bunn i dykkerutstyr ( vi ankret på 2.5 m dybde) og sakte med sikkert løsnet roret, det ble låret ned nok til å få den nye simmerringen på plass og SAKTE winsjet opp igjen på plass.

På St Martin traff vi Shoshana igjen, Emma (Sverige) og Roger i Wanderlust. Alltid hyggelig å finne igjen venner! Roger og Shoshana skulle også til BVI men Emma skulle tilbake til Antigua før turen til Azorene.

JOMFRUØYENE


Dette blir siste området som utforskes før vi seiler til Azorene. Det er slik at vi setter kursen hjemover, men det forholder vi oss ikke til enda. Vi er på tur så lenge vi er ute og seiler, når vi når kysten av Norge så er vi på vei hjem. Når det er sagt så gleder vi oss til å komme hjem, savner familie og venner nå!

Før vi dro av gårde fra Bergen så hadde vi mange ønsker for turen. Når en så er i gang så blir den til etter hvert som tiden går. Lysten og været bestemmer mye. Dessverre så har vi måtte legge fra oss USA og New York. Vi må seile til Azorene i mai ( Anne skal på jobb 30 mai.) og da ryker USA. Det er for tidlig å seile fra New York til Azorene i mai, da kan en få skikkelig drittvær!

Vi har roet ned og tatt det rolig oppover og setter Jomfruøyene som siste stopp i Karibia for denne gang.

90 nm seilas fra Marigot, St Martin og vi legge ankeret utenfor Road Town like etter solnedgang. Her får vi sjekket inn neste morgen. Jeg er pisse sur og frustrert da jeg returnerer til LEA. For et system på fergekaien. Ingen som forteller deg hvor du skal gå, bare at denne skranken er feil. Puste med magen, fylle ut «ørten» skjema med samme opplysning på alle og betale. 2 timer senere, dundrende hodepine og trangen til å slå noen og vips så er vi inne og fri til å seile rundt i øyene den neste månedene. Shoshana kommer inn like etter jeg er ferdig og de er like sliten og oppgitt som meg etter innsjekk. Heldigvis så kan man vel egentlig bare le av hele greien. Stort sett så tar jeg meg den tiden den tar, slapper av og tenker jeg er på langtur…….men denne gangen var drøy altså.

Uansett, BVI er vakker! Kanskje for polert? Vi har seilt down dirty Karibia i Grenadinene noen år , dette er definitivt annerledes. Men utrolig kjekt å oppleve. Det er easy seiling kan man si.

Vi stakk avgårde til Trellis Bay neste dag for å ta farvel med gutta i Vaares. De skulle fly hjem neste dag, deretter seilte vi til Anegada.

Anegada er den ytterste øyen i øst. En liten sandbanke med noen hus på omgitt av et vanvittig stor rev.. Ca 180 mennesker bor her. Anegada er vakker, litt som Barbuda bare mer sivilisert. Et godt øye på plotteren og på sjøen ved innseiling. Nå har de laget led inn med boyer. Før det var dette off limits for charterbåter- Det er grunt, vi ankret på ca 2.5 meter.

Anegada var flott, vi drakk Painkillers i solnedgangen, vi spantet på oss en lobster middag (Anegada er kjent for sine lobstere) og vi leide scootere sammen med Leif og Tulla i Shoshana og kjørte øyen på kryss og tvers. Vi endte opp på Cow Wreck Beach med sin ultrasjarmerende bar. En høyder!


Vi seilte videre sammen med Tulla og Leif til Gorda Sound, helt på nordenden av Virgin Gorda. Utrolig fint og stille. Her hadde vi reunion med mange av båtene vi seilte over med i ARC+. Etter to dager kom Odyssey, Chimo og Timshel seilende inn. Carisma (ARC) var også der pluss en del britiske langturseilere. Det ble en fin reunion med kurvfest på stranden. Utrolig koselig. Noen Painkillers på Saba Rock på happy hours klarte vi også å skvise inn.

Et par dagers stopp på vakre the Baths og så endelig til Salt Island hvor man kan dykke på The Rhone som sank her med mann og mus i 1867 i en forferdelig orkan. Store deler av skipet er intakt, propell og aksling, styrehus og baug. Skikkelig tøft! Den ligger på 20-80 feet og er lett tilgjengelig. Vi kom hit på en lørdag som er byttedag for alle charterbåtene og fikk ligge helt alene og dykke. Konge!



Neste på listen de to siste ukene i Karibia er Norman Island, Jost Van Dyke og kanskje en tur til US Virgin Island/St John. Må neste få brukt det sløkke visumet vi brukte så mye tid og krefter på å skaffe oss før avreise hjemme. Søknad og fly til Oslo og fandens oldemor. Vi får se hva tiden strekker til.

Vi begynner langsomt å forberede oss til turen til Azorene. Båten er for så vidt klar, noen småting igjen på to do listen. Vi har bunkret masse mat på St Martin og det var smart. Det er svindyrt her!!

Vi må fylle på med ferskvarer og diesel før avreise. Satellitt telefonen er sjekket og fungerer med pc og mail. Chris Tibbs er med på laget og skal gi oss vær og routing underveis. Vi har teamet opp med mange andre båter som skal over samme tid, du skal bare se at det blir en liten regatta ut av dette igjen. Camilla (fra SEAQUARK) skal seile med Anorak tilbake og hun skal koordinere informasjon fra alle båtene hver dag. Vi skal oppdatere satelittbloggen daglig med posisjon og tilstand om bord når vi er på havet. 1.mai er tentativ avreisedag.

Det jobbes mye mentalt i forkant av en slik tur. I hvert fall i mitt hode. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg digger ikke tanken på denne turen, men etter hvert som vi nærmer oss så kommer roen og følelsen av at dette blir bra.

Vi har tatt farvel med mange seilevenner siste ukene, mange av disse har vi avsluttet med : «Sees på Azorene, første båt i havn må spandere ankerdram!»

Det er nå vi får hår på brøstet jenter; Det er nå vi skal vise hvem som er hardcore havseilere! Vi skal plante Lea’s logo på moloen i Horta.

Men først skal vi rulle oss i hvit korallsand, snorkle og dykke og ta herlige morgenbad og kaffe i cockpit. Et par Painkillers på strandbar og nyte late dager.


Og ikke minst så skal Reidun og jeg snike oss på butikken og fylle opp et eget hemmelig godtelager slik at ikke godtegeriljaen har full kontroll på oss på havet.



  • Comments(0)//reisebrev.sylea.no/#post8