Reisebrev LEA

Reisebrev LEA

Ship O'hoi

Her finner du reisebrev fra vår lange seiltur Atlanterhavet rundt 2015/16

hjemmeside for turen:
www.sylea.no

Fra Wales til Spania

Juni-Juli 2015Posted by anne Fri, August 07, 2015 20:26:37

Reisebrev 3 Fra Wales til Spania

Det har gått 56 dager siden avreise fra Bergen, vi har seilt 1542 nm gjennom Nordsjøen, Skottland, Irland, Wales, Sør-England, Frankrike så vidt og er nå i Spania. Vi har nådd en milepæl i turen; kryssing av beryktede Biscaya. Vi er vel over med fornøyd mannskap og båt!

Hva har skjedd siden sist? Lene og jeg dro hjem fra Isle of Man 6 juli. Lene skal gjøre seg ferdig i marinen og jeg hadde 14 dagers offshore tur. Ble enig i at Reidun og Erin skulle seile seg til Sør- England i løpet av de 14 dagene. Dette klarte de med glans! De har til og med hatt det veldig kjekt, synes ikke de skal ha det såååå veldig bra uten Lene og meg om bord……

I Peel ble vi kjent med Liv og Magnus fra Sverige, de seiler «Nanny» og er på tur i 3.5 år. Utrolig hyggelige og det ble umiddelbart bra kjemi. Lea og Nanny kom stadig til samme havn, og vi kjenner nå ( her i Spania )at vi savner de! Mye kos og god mat, gode stunder på stranden og masse god hjelp, råd og tips. Liv fikk endelig satellitt telefonen opp å gå med pc, for en jobb!! Nå sliter vi litt igjen , hvor er du Liv???

Wales var en flott opplevelse, fikk stadig melding med begeistring om opplevelsene. Det beste var at de elsker «charity». Reidun som alltid pruter på prisen, fikk flere netter gratis og mange netter billigere som et tilskudd til Sail for Hope. Alle kronene vi sparte donerer vi rett til prosjektet.

Irskesjøen er lunefull og ute i Nordsjøen fikk jeg stadig høre om svær sjø og tidevann og slitne seilere.

Men, jeg er imponert over sjømannskapet, de har timet seilasene og funnet frem og rapportert til kommandanten offshore. Jeg har fulgt med på AIS og web kamera og hatt litt kontroll…… I Padstow hadde jeg prima utsikt fra kontoret på Lima med webkamera smekk rett på LEA fra kaien. Sjekket innseilingen før de kom, da var det lavvann og lastebiler kjørte på sandbanken der Lea noen timer senere skulle seile inn. Helt sprøtt!

I Padstow fikk Lea besøk av prince Charles og hertuginne Camilla. De hørte at vi var innom og satt seg sporenstreks i bilen for å hilse på! Alle i byen kom på kaien og det var hornmusikk og fest. Havnevakten som hadde et ‘godt øge’ til Reidun tok med seg prinsen bort og de småsnakket litt og jentene fortalte om Sail for Hope. Alle i byen hadde gått mann av huse da de hørte at Charlie var i byen, så det ble ikke så lange praten for han måtte snakke med de også. Etterpå strømmet pressen på og Erin’s intervju havnet på kveldsnyhetene! Hvor kult er ikke det?

Og jammen santen, like etter jeg ankom kaien i Newlyn, seilte de to sjøulkene inn og Erin smekket Lea lekende lett til kai. Verdens sureste havnevakt prøvde å forkludre det så godt han kunne for henne men Erin bare jobber seg sakte inn. Hun e go! I Newlyn traff vi for første gang et surt menneske; havnevakten. Han insisterte på kontant betaling umiddelbart. Har du kort terminal: NEI! Kan vi komme opp og betale i morgen tidlig for jeg tror ikke i har nok cash? NEI! Neivel, da får du vente da så skal vi lete om bord. Og vi tok oss god tid. Han ble ikke så blid da vi ba om kvittering….. Charity??? Glem det!

Nei, her hos denne surpompen blir vi ikke lenge, kastet loss og dro til Falmouth neste morgen. Der lå nye deler til vindroret og ventet på oss. Vi hadde forestilt oss rekke på rekke med store marinebutikker hvor vi kunne velte oss i de deiligste båtdelene. Hm….måtte lete litt og fant etter hvert en butikk i Penryn. Verdens minste lille skur med verdens eldste mann proppet med alt mulig. Kun plass til 1 kunde om gangen. Nå ble vi litt bekymret. Fant etter hvert flere butikker, men langt fra slik vi hadde trodd det skulle være. Fikk fatt i en del av det vi trengte å supplere med, men innser at noe må vi faktisk bare bestille hjem og så få det med når Anne reiser fra jobb.

Nå var det litt ruskevær på gang, men Falmouth er ikke verste plassen å være værfast.Koselig liten by. Vi bruker dagene til å trene litt, sykle litt, handle og gjøre litt arbeid om bord. Tryseilskinne på plass, skifter til Rocna anker (det har lagt under salongbordet helt fra Bergen).

Vi kjøper 20 m kjetting for å supplere. Det var TUNGT! Bar det en kilometer fra butikken og til båten, halve kjettingen i hver sin ryggsekk, lenket sammen kan man si. Vi følte begge at ryggsøylen var et par cm kortere etterpå..

Jeg tar kontakt med Mads i Frivind for å høre om han kan bistå oss med værmelding under seilasen til Spania. Han driver proff værmelding og routing for seilere. Han sier ja og vi blir kjempeglad. Vi har etter hvert fått god dreis på å laste og lese gribfiler, men nå skal vi ut på styrkeprøven Biscaya og det er godt å ha støtte i ryggen. Værmessig kan vi tidligst gå onsdag 29. juli. Vi prater med de andre rundt oss, Ohio med ungdommer fra Stavanger, og Colombia fra Sverige og Nanny som ligger til ankers i en bukt øst for Falmouth. Alle venter på været.

Vi må være i La Coruna senest 10 august for da får vi besøk av mormor Grete. Vi ønsker derfor å ta første gode værvindu slik at vi ikke får tidspress for overfarten. Dette er stort for lille oss, og en god ramme er viktig. Vi er i tillegg lei av kaldt sommervær. I Falmouth har vi skikkelig grisevær. Det blåser og det er kaldt. Vi trosser været og gå i shorts uansett. Det er sommer i følge kalenderen, vi er på langtur og skal etter hvert ha miljø for shorts. Da jeg kom om bord i Newland tok jeg av meg jeansen og pakket den bort. Shorts er innført så får vi bare fryse litt. Vi er sulten på sol og varme og så klar for å sette kursen sørover.

Onsdag morgen går vi fra Falmouth i grålysningen. Vi har kurs rett sør mot øyen Ushant utenfor Brest. Der gjør vi et stopp mens vi venter på rette tidspunkt i følge Mads sine prognoser. Fredagen ser bra ut, og vi vil ut av havn og på tur. Et stopp i Frankrike er derfor helt ideelt. Og da kan man også si: Frankrike: check!

Vi krysser den engelske kanal med glans, sikk sakk mellom svære skip. Vi har god hjelp i ais’en og trenger ikke endre kurs en eneste gang. Har god oversikt over hvordan vi vil passere skipene i horisonten. Nydelig vær og vi seiler 12 strake timer før vi må hjelpes litt av motor siste fire timer inn. Målet er å komme inn før mørket kommer. Vi velger å gå inn fra vest og havner midt i en voldsom strømsjø med «vanvittige bølger» fra alle kanter. Legger kursen litt ut igjen og seiler oss inn i roligere farvann før vi kan entre innseilingen på sørsiden av øyen i vakker solnedgang. Ser at området vi bakset i var merket med bølgemerke, så her kunne vi gjort en grundigere jobb med navigeringen. Ushant , eller D’Ouessant på fransk, er vakker. Innseilingen var helt spektakulær med klippelandskap som så helt spesielt ut. Taggete og ugjestmildt. Det ligger noen vrak utenfor kysten her ja. Solen går ned i havet og vi kommer inn i bukten og plukker opp en bøye.

Her ligger også Nanny og det blir gledelig gjensyn. Liv ror over med sprudlevann og vi skåler for en vellykket seilas. Vi er i Frankrike!!

Ushant er en sjarmerende liten øy, et par butikker, trange gater, klokketårn som kimer timen og halvtimen. Værbitte hus på klipper og en flott strand. Vi nyter dagen og koser oss på stranden med Liv og Magnus. Eneste ulempen er at det ruller en del. Bukten er åpen rett ut mot storhavet og vivugger og ruller og det er nesten til å bli sjøsyk av

Værmeldingen er god for Biscaya, første halvannet døgn med rolige vindforhold i hekken og så 18 knop fra 150 grader og deretter rett i fleisen/skarp kryss fra 240 21 knop. Fra Ushant til La Coruna setter vi kursen 210 grader og seiler avgårde fredag morgen. Vi er spente! Båt og mannskap er klar og gleder seg til havseilas! Dette er havseilerskolen! Vi er enig i at nå tar vi det som kommer av vind og utfordrer oss selv på å være tålmodig når det går seint. Vi har mye å gå på når det gjelder tålmodighet i platt lens med blafrende seil. På Atlanterhavet kan vi ikke guffe opp motor når vi er utålmodig.

Det blåser 2ms i hekken og vi motrer sørover. Det får være måte på hvor lite vind det går an å seile med. Ut over dagen får vi besøk av en flokk delfiner, Erin står klar med gopro og prøver å filme under vann. Ikke så lett men hun får noen gode øyeblikk på film. En diger havskillpadde (tror vi) ligger og dupper et stykke fra båten. Vi går to timers vakter og koser oss i sol og stille hav. Klokken 16 kommer vinden i fra nord og vi kan endelig seile. Vi har en spribom som vi laget til for noen år siden. Den har vært brukt 1 gang……….Nå er det dags for å bli god på platt lens! Vi setter spribommen og det funker! Vi koser oss med sol i baugen og vind i hekken og spridde seil.

Plutselig ringer satellitt telefonen. Hva!!! Nå???? Noe må være gale hjemme tenker jeg. Neida, det er Andreas i BA som lurer på hvordan vi har det på tur. Jeg får skjelvebyger når jeg tenker på hva denne samtalen vil koste på satellitt telefon, men samtidig så smigret at jeg kan ikke avvise han. Men, dekningen er dårlig og vi blir brutt. Resten av intervjuet går på SMS via satellitt. Det er ikke hver dag man blir intervjuet midt i Biscaya. Jeg gliser fra øre til øre. You made my day Andreas!

Vi kjøpte et brukt vindror, Hydrovane. Monterte det før avreise i Bergen men oppdaget at det var for høyt, eller rettere sagt, en targabøyle kom i veien. Med et vondt innhugg i et stramt budsjett ble kortere stamme og vindfløy ble satt på i Falmouth og det passer. MEN, det er treigt og vanskelig å skifte kurs. Skal være lekende lett, har nok trutnet litt. Har mailet Hydrovane og venter på veiledning til å fikse det. Men vi forsøker allikevel og det virker kjempebra ( på svak vind i hekken). Så gøy! Parerer bølger og vind fint, det blir så utrolig stille om bord når autopiloten er av. Vi nyter livet!

Første natten er vakker, solen ned i horisonten i vest og fullmånen opp i øst. Den lyser opp natten og det er bare en drøm. Vinden er død og det blir motor i 24 timer.

Søndag er like rolig, vi tester watermakeren for første gang. De flotte edle dråper kommer ut. Høytidelig smaking fra stetteglass og vi er fornøyd med resultatet. Dessverre så lekker den litt, så det må vi finne ut av senere. Det er ALLTID noe som ikke funker optimalt i en båt. Er det slik at vi ikke skal bli for late eller?? Alltid noe som skal mekkes på. PUH!

Jeg sitter i cockpit lørdag og ser utover havet og tenker: skal man ikke rapportere fra et slikt havkryss som dette om vind og sjø og fandens oldemor og det er bare takket båt og godt sjømannskap at det gikk bra?? Nei, helst ikke, men dette er «havseilerskolen» for Lea og mannskap. Vi vil gjerne skrive hjem om litt action….

Lørdag kveld kommer vinden! Det blåser fra øst og det blåser skikkelig. Den dreier sakte sørøst i løpet av natten og det blir en skarp kryss mot La Coruna. Sjøen bygger seg opp og det er store tunge bølger inn fra siden. Denne natten ble mer slitsom, selv om fullmånen lyste opp så er det spesielt å seile i stor sjø i mørket. Jeg trenger å venne meg til det. Satt mine rorvakter denne natten og tenkte på de neste store havstrekkene vi skal seile og alt som kan skje. « Hva hvis-tankene» surret der ute i mørke natten mens bølgene herjet med Lea. Hvorfor samler jeg ikke på frimerker?? Da hadde jeg satt hjemme i en varm stue, god og varm. Her er jeg ute på havet i svarte natten med bølger og vind, en liten prikk i universet på vei sørover. De to andre sover og stoler på meg, slik jeg stoler på dem når jeg sover mens det humper og rister og uler i riggen. Er vi gal eller?

Men, fy søren så levende du føler deg der ute, i ett med naturen. Ok, nesten i ett med naturen, føler akkurat der og da at den herjer litt med meg. Men, jeg kikker opp på tusen stjerner, fullmånen og bruset fra vind og sjø. Dette klarer vi- Lea suser sørover i 9 knops fart, tre rev i storseilet og liten flik av fokken. Det er litt godt også!

Vi merker at temperaturen kryper oppover i løpet av turen. Jeg står opp til vakt ved midnatt lørdag kveld og kler som jeg gjorde natten før. Dobbel ull innerst. Jeg merker fort at det er varmere i natt selv om det nå blåser som bare det. Anne frysepinne må faktisk kle av seg et lag! Hurra !

Søndag ettermiddag innser vi at La Coruna kan vi bare glemme. Vi har vinden rett imot. Vi har fått noe rusk rundt propellen, så vi kan ikke regne med motor. Uaktuelt å sjekke propell her ute i bølgene, det blåser 13ms midt i fleisen, vi setter kursen østover og peiler oss i på Viveiro ca 50 nm øst for La Coruna.

Vi senker gopro kamera ned og det ser ut som noe plast som har festet seg. Det blir skikkelig hardcore seiling med ripen i sjøen, dansende over bølgende noen timer før jeg bestemmer at nå er det nok, vil ha mer ro om bord. Rever seilene og det koster allikevel avgårde mot mål. Klokken 13 ser vi land. Vi seiler stadig nærmere fastlandet og vi kler av oss sakte plagg for plagg etter hvert som vi nærmer oss. Her er det sommer gitt! 3 timer senere seiler vi i havn i shorts og t skjorte. Ny sjekk av propell med gopro og plasten er borte. Det er 28 grader i Viveiro og vi får varmesjokk. Jeg var helt utslått og svingstang av hetesjokk. Kanskje en kombinasjon av lite søvn i to netter, sjokkoppvarmingen ved landkjenning i Spania og gleden av å være i levende live!

Biscaya bød på mye, blikk hav, fantastisk månelys og soloppgang, delfiner og varme dager i cockpit. Vind og vær og testing av nerver. Forlot Ushant fredag kl 1000: 54 timer og 342 nm senere er vi i Spania. «Hvor kult er ikke det?» ville Morten sagt! Vi er vanvittig stolt og synes det er rått at vi er her!

















  • Comments(0)

Fill in only if you are not real





The following XHTML tags are allowed: <b>, <br/>, <em>, <i>, <strong>, <u>. CSS styles and Javascript are not permitted.